Du er her

Sakskostnader med kr 140 000 ved to rettssaker ansett ikke å være så høye at det ble dispensert fra inntektesgrense for fri rettshjelp, ved overskridelse med kr 90 000

Skrevet av domstolene 22. desember 2010 - 16:00

Kjennelse av Borgarting lagmannsrett 22.12.2010 i sak 10-191502ASK-BORG/04.

Saken gjelder søknad om fri sakførsel. Det underliggende saksforholdet gjelder sak om barnefordeling og oppgjør etter avsluttet samboerforhold. Barnefordelingssaken ble avsluttet ved kjennelse i Moss tingrett 7. mai 2010. Tvisten om det økonomiske oppgjøret ble avgjort ved dom i Moss tingrett 23. september 2010. Tingretten avsa tilleggsdom 15. november 2010 vedrørende det økonomiske oppgjøret mellom de tidligere samboerne. I brev av 27. oktober 2010 søkte A om fri sakførsel i de ovennevnte sakene. Det ble også søkt om fritak for rettsgebyr. I brev av 26. november 2010 er det opplyst at A har søkt fylkesmannen om fri sakførsel for å kunne anke dommen om det økonomiske oppgjøret mellom samboerne. Moss tingrett avslo søknaden i beslutning av 28. oktober 2010. Tingretten kom til at søkerens inntekt lå over inntektsgrensen for enslige. Tingretten fant ikke å kunne gi dispensasjon, og det ble ikke funnet grunnlag for fritak for rettsgebyr etter rettshjelploven § 25, jf § 22. I brev av 26. november 2010 begjærte A omgjøring av tingrettens beslutning, subsidiært ble beslutningen anket til Borgarting lagmannsrett.
I begjæringen ble det på vegne av A i hovedsak anført: Tingrettens beslutning er urimelig, både i forhold til den rettspraksis som kan utledes av RG-2007-1204 (Gulating), samt i forhold til praksis ved tingretten. Det anføres at i sammenliknbare saker blir fri sakførsel innvilget, og at i nærværende sak må det anses rimelig å dispensere fra inntektsgrensen. Det anføres videre at tingretten har lagt feil faktum til grunn når den baserer seg på at sakskostnadene utgjør 110 000 kroner. De relevante utgiftene til juridisk bistand anføres å utgjøre ca 140 000 kroner inkludert merverdiavgift og rettsgebyr. Sakskostnadene på 140 000 kroner skal vurderes opp mot søkerens inntekt. Dette innebærer at utgiftene til juridisk bistand utgjør mer enn 40% av inntektene hennes. Tingretten har i beslutningen av 29. november 2010 bemerket at noe av sakskostnadene er betalt. En kan ikke se hvilken betydning dette har. A har forsøkt etter evne å betale fakturaene, men har bare delvis klart dette. Dette illustrerer søkerens vanskelige økonomiske situasjon. Det må foretas en tilstrekkelig bred vurdering av søkerens økonomiske situasjon hvor det ikke bare ses hen til inntekten og inntektsoverskridelsen. Formuessituasjonen hennes må også tas i betraktning. Søkeren har en relativt stor gjeldsbyrde, 1 625 000 kroner, og betalte 96 000 kroner i rente for 2009. Nettobeløpet A sitter igjen med av sin inntekt etter at skatt og renter er betalt, setter henne ikke i stand til å betale sakskostnadene. Tingrettens avgjørelse er basert på en uriktig generell lovforståelse, og avgjørelsen er åpenbart urimelig.
A la ned slik påstand:
1. A innvilges fri sakførsel.
2. A tilkjennes sakskostnader etter forvaltningsloven § 36.

Moss tingrett fant i beslutning av 29. november 2010 ikke å kunne ta begjæringen om omgjøring til følge. Tingretten oversendte deretter saken til Borgarting lagmannsrett som anke. Tingretten fant ikke å endre oppfatning selv om det ble lagt til grunn at de totale utgiftene utgjorde 140 000 kroner, og ikke 110 000 kroner. Tingretten viste til at dersom inntektsoverskridelsen er større enn 15-20 000 kroner, må det godtgjøres at saken vil medføre kostnader som klart går utover en gjennomsnittssak på det aktuelle saksfeltet (ca 50% eller mer). Tingretten viste til Justisdepartementets rundskriv om fri rettshjelp G-12/2005. Tingretten fant at sakskostnader på 140 000 kroner for å føre to saker ikke var en så klar overskridelse som kreves.

Lagmannsretten bemerker: Saken gjelder anke av en beslutning. En slik avgjørelse kan etter tvisteloven § 29-3 tredje ledd bare ankes på det grunnlag at tingretten har bygd på en uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelsen, eller på at avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig. A hadde i 2009 en brutto inntekt på 340 000 kroner. Bruttonntektsgrensen for fri rettshjelp er 246 000 kroner for enslige, jf forskrift 12. desember 2005 nr 1443 til lov om fri rettshjelp § 1-1. Tingretten har lagt til grunn at A kan innvilges fri rettshjelp selv om inntektsgrensen i rettshjelpforskriften § 1-1 er overskredet. Tingretten har i denne forbindelsen vist til rettshjelploven § 11 siste ledd, jf § 16 fjerde ledd. I denne forbindelsen har tingretten lagt til grunn at hovedkriteriet for å dispensere fra de beløpsmessige grensene, er at sakskostnadene må være betydelige sett i forhold til søkerens økonomiske situasjon. Tingretten har her lagt til grunn at størrelsen på utgiftene til juridisk bistand må vurderes opp mot søkerens økonomiske stilling. Det heter i tingrettens beslutning at dispensasjon « fra de økonomiske vilkårene vil bare være aktuelt i saker hvor det blir betydelige utgifter til advokat. Utgiftene må være uforholdsmessige store før det blir aktuelt å dispensere ». Etter lagmannsrettens syn har ikke tingretten her lagt til grunn en generell uriktig generell lovforståelse av hvilken avgjørelse retten kan treffe etter de aktuelle bestemmelsene i rettshjelploven. Den nærmere anvendelsen på det konkrete saksforholdet, den konkrete rettsanvendelsen, kan lagmannsretten ikke prøve. Lagmannsretten bemerker at saken om barnefordeling er omfattet av oppregningen i rettshjelploven § 11 annet ledd, jf § 16 annet og fjerde ledd, mens saken om oppgjør etter avsluttet samboerforhold ikke er omfattet, jf rettshjelploven § 16 tredje ledd. I saker om faller inn under § 16 tredje ledd innvilges fri sakførsel av fylkesmannen, jf fri rettshjelpforskriften § 4-2. Lagmannsretten kan prøve om tingrettens beslutning må anses som åpenbart uforsvarlig eller åpenbart urimelig. Overprøvingen her er begrenset til en vilkårlighetskontroll. Lagmannsretten legger til grunn at A har en bruttoinntekt som ligger ca 90 000 kroner over gjeldende inntektsgrense. Søkerens gjeld er i prinsippet uten betydning i denne sammenhengen. Tingretten har i sin avgjørelse vist til Justisdepartementets rundskriv G 12/05 ( G-2005-12 ) side 22 hvor det heter at dersom inntektsoverskridelsen er større enn 15-20 000 kroner, må advokaten godtgjøre at saken vil medføre kostnader klart utover en gjennomsnittssak på det aktuelle saksfeltet (ca 50% mer). Tingretten kom til at sakskostnader på 140 000 kroner for å føre to saker for retten, ikke er en så klar overskridelse som kreves. Lagmannsretten kan ikke se at tingrettens beslutning her må anses som åpenbart uforsvarlig eller åpenbart urimelig. Anken kan etter dette ikke før frem og den må forkastes. Det er ikke aktuelt å vurdere sakskostnader etter forvaltningsloven § 36. Kjennelsen er enstemmig.

Slutning: Anken forkastes.