Du er her

Ved avgjørelse om fri rettshjelp er det feil ikke å ta hensyn til endringer fra siste årsinntekt

Skrevet av domstolene 27. oktober 2011 - 16:00

Kjennelse avsagt av Borgarting lagmannsrett 27.10.2011 i 11-139470ASK-BORG/04.

Saken gjelder anke over avslag på søknad om fri sakførsel, jf. rettshjelploven § 16, jf § 27.

A søkte 1. juli 2011 om fri sakførsel for tingretten i forbindelse med at han stevnet sin ektefelle i sak om fast bosted og samvær etter barneloven for partenes felles barn. Ved beslutning 4. juli 2011 avslo Oslo tingrett søknaden og begrunnet avslaget bl.a. slik:
Retten har med hjemmel i lov om fri rettshjelp § 16 annet ledd avslått søknaden om fri rettshjelp, da As inntekt overstiger de bestemte grensene fastsatt av departementet, for tiden kroner 246 000. Inntekten skal vurderes på årsbasis, jf. Justisdepartementets rundskriv G-12/2005 ( G-2005-12 ) punkt 6.4 hvor følgende fremgår: « Utgangspunktet ved inntekts- og formuesvurderingen er at det er søkers inntekt og formue på årsbasis som er avgjørende. Det skal ikke tas hensyn til tilfeldige eller kortvarige endringer i inntekten. Informasjon om søkerens økonomi skal gis ved at det legges ved kopi av siste selvangivelse, samt kopier av lønns- eller trygdeutbetalinger m.v. » Retten legger på bakgrunn av de innsendte dokumentene til grunn at As inntekt for 2010 var kroner 389 000. Den årlige inntekten overstiger derfor grensene for fri saksførsel, jf forskrift om fri rettshjelp § 1-1.

A har 11. juli 2011 anket beslutningen og anført: Inntekten på søknadstidspunktet skal legges til grunn. Retten har benyttet årsinntekten i selvangivelsen for 2010. Denne er kraftig redusert da han ikke har samme omfang av arbeidsoppdrag i 2011. Dette er det redegjort for i søknaden. Videre er det i et senere brev til lagmannsretten opplyst at han ble fjernet som bussjåfør i januar d.å. Avslaget er i strid med rettshjelpsloven med forskrift om inntektsgrenser og må omgjøres.
Tingretten oversendte anken til lagmannsretten 29. august 2011, men saksdokumentene ble utlånt til tingretten i forbindelse med at partene i hovedsaken inngikk forlik. Saken ble hevet 29. september 2011 med rettens samtykke til å inngå rettsforlik uten å nedlegge påstand til det offentlige, jf rettshjelploven § 23 andre ledd. Saken ble deretter mottatt av lagmannsretten 30. september 2011.

Lagmannsretten bemerker: Lagmannsrettens kompetanse til å overprøve tingrettens beslutning er begrenset til spørsmålet om tingretten har bygd på en uriktig generell lovforståelse eller på at avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig, jf tvisteloven § 29-3 tredje ledd. Spørsmålet i saken er om den ankende parts inntekt overstiger inntektsgrensen. Av forskrift av 12. desember 2005 (rettshjelpsforskriften) § 1-1 følger at inntektsgrensen for fri rettshjelp pr. år for enslige for tiden er 246 000 kroner. Etter § 1-3 legges bruttoinntekten eller tilsvarende næringsinntekt til grunn. Ifølge rundskriv G-12/05 s. 20 ( G-2005-12 ) er utgangspunktet at den økonomiske situasjon på søknadstidspunktet skal legges til grunn. I søknaden opplyste den ankende part at selvangivelsen for 2010 ikke viste « inntektsnivået pr. i dag ». Det ble opplyst at han nå kjører drosje, at inntekten varierer fra måned til måned og at gjennomsnittet over tre måneder utgjør kr 17 700, hvilket utgjør en inntekt på årsbasis på ca. kr 212 000. I egenerklæringen oppga han selv ca. kr 17 500 pr måned. Videre viste en vedlagt lønnsslipp pr. 30. april at han hittil i år hadde mottatt brutto ca kr 54 000 fra sin nåværende arbeidsgiver. Det er på denne bakgrunn uklart hva tingretten har bygd på når det er lagt til grunn en inntekt godt over inntektsgrensen og som tilsvarer fjorårets bruttoinntekt. Videre avviker inntekten betydelig fra søkerens egne opplysninger om inntektene på søknadstidspunktet. Det er således vanskelig å se at opplysningene i saken uten videre underbygger tingrettens standpunkt og om regelverket er forstått riktig. I denne forbindelse bemerkes at tingretten før oversendelsen ikke vurderte omgjøring eller ga lagmannsretten slik redegjørelse som følger av rettshjelpsloven § 27 fjerde ledd. Etter lagmannsrettens syn reiser tingrettens beslutning slik tvil om lovforståelsen at den bør oppheves og fortsatt behandles i tingretten etter tvisteloven § 29-24. Den ankende part har ikke krevd sakskostnader for lagmannsretten.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning Tingrettens beslutning oppheves.