Du er her

Fri sakførsel kan ikke avslås som urimelig med grunnlag i tvil om de økonomiske vilkår reelt sett er oppfylt

Skrevet av domstolene 10. april 2014 - 16:00
Type avgjørelse: 
Kjennelse
Instans: 
Borgarting lagmannsrett
Dato: 
10. april 2014
Referanse: 
LB-2014-59083
Avgjørelse: 

Saken gjelder anke over beslutning om avslag på fri sakførsel.

A søkte 25. februar 2014 om fri sakførsel i sak om fast bosted og samvær etter barneloven. Follo tingrett, ved forberedende dommer, avslo 14. mars 2014 søknaden.

A har rettidig anket beslutningen. Det er sammenfatningsvis anført at det er feil rettsanvendelse fra tingrettens side å nekte fri sakførsel med hjemmel i rettshjelploven § 16 siste ledd, og at ankende part fyller de økonomiske vilkårene for å innvilges fri sakførsel etter § 16 andre ledd. Det er nedlagt slik påstand:

A innvilges fri sakførsel. 

Lagmannsretten ser slik på saken:

Anken retter seg mot beslutning avsagt av tingretten. Lagmannsrettens kompetanse er begrenset til å prøve om tingretten har bygget på en uriktig generell lovforståelse, og om avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig, jf. tvisteloven § 29-3 tredje ledd. Det vises også til Rt-2008-1345.

Lagmannsretten har kommet til at tingrettens beslutning må oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil.

Av rettshjelploven § 16 andre ledd, jf. forskrift til rettshjelploven § 1-1, følger at fri sakførsel kan innvilges den som har inntekt under 246 000 kroner per år i saker som nevnt i rettshjelploven § 11 andre ledd. Saker etter barneloven kapittel 5 og 6 faller inn under de sakstyper der fri sakførsel kan innvilges, jf. rettshjelploven § 16 andre ledd, jf. § 11 andre ledd nr. 1.

Etter rettshjelploven § 16 siste ledd kan fri sakførsel likevel nektes «dersom det er urimelig at det offentlige betaler for bistanden.» Rettshjelpsloven § 16 siste ledd oppstiller dermed et vilkår om at det ikke må være urimelig at det offentlige yter fri sakførsel i tilfeller hvor fri sakførsel gis etter en økonomisk behovsprøving, jf. § 16 annet til fjerde ledd. Ordlyden i § 16 siste ledd gir for så vidt anvisning på et bredt skjønn. I utgangspunktet er bestemmelsen imidlertid ment som en snever unntaksbestemmelse, som i lovforarbeidene forutsettes brukt med «varsomhet» og som en «sikkerhetsventil for de tilfeller hvor det for vedkommende myndighet fremstår som klart at fri sakførsel ikke bør gis», se Ot.prp.nr.91 (2003-2004), side 56.

Dette er fulgt opp i rundskriv G 12/05 [G-2005-12]. På side 42 nevnes som relevante faktorer tvistegjenstandens størrelse, prosessøkonomiske hensyn, unødvendige rettssaker, saker med sitt utspring i forhold som søker selv har ansvaret for, tilfeller hvor det synes rimelig å forlike saken, eller hvor søker ikke har gjort sitt for å få saken løst uten rettssak. I rundskrivet er det fremholdt at det offentlige ikke skal yte fri sakførsel i «bagatellsaker», og at det «normalt [er] urimelig å innvilge fri sakførsel i saker som bærer klart preg av å bunne i høyt konfliktnivå, krangel, kverulering eller ren sjikane». Ved vurderingen av om det er urimelig at det offentlige skal betale for bistanden, vil det også være et moment om saken er prosedabel, men det skal likevel ikke foretas noen ren prosedabilitetsvurdering, se Rt-2006-588. Om forståelsen av urimelighetskriteriet kan også vises til Rt-2012-1795 [skal vel være HR-2012-1795-U, Lovdatas anm.]

Listen over typetilfeller er ikke nødvendigvis uttømmende. Spørsmål knyttet til tvil om de økonomiske vilkår reelt sett er oppfylt, er midlertid ikke nevnt eksplisitt verken i forarbeidene eller rundskrivet og synes etter sin art å ligge utenfor de hensyn som er ment å danne grunnlag for unntak. Etter lagmannsrettens syn kan det neppe ha vært lovgivers intensjon at bestemmelsen skulle brukes til å sette til side den økonomiske behovsprøving også ut fra opplysningene om økonomiske forhold. I tingrettens beslutning heter det om ankende parts økonomiske stilling:

Når det gjelder As inntektssituasjon er det ved brev av 25. februar 2014 lagt frem ansettelseskontrakt der det fremgår at A fra og med 17. februar 2014 innehar en stilling som kontormedarbeider med en årslønn på 210 000 kroner inkl. overtid og feriepenger. I brev av 10. mars 2014 er det opplyst at A frem til 31.12.2013 har vært ansatt som konsulent i X AS og at ansettelsesforholdet ble avsluttet som følge av at den kunden A hadde hatt oppdrag for sa opp sine konsulenter. Det er opplyst at oppdraget for X AS vil være helt avsluttet fra 14.03.2014. Etter dette opplyses det at A vil arbeide med å videreutvikle eget eid selskap, herunder å arbeid som konsulent i selskapet. Det er videre opplyst at det i oppstartsfasen ikke vil være forsvarlig å ta ut mer enn 210 000 kr per år i lønn.

Likningen for 2012 viser at A i 2012 hadde en lønnsinntekt på 1 098 256 kroner.

Tingretten tar likevel ikke stilling til om de økonomiske vilkår er oppfylt. I beslutningen heter det videre:

Retten tar ikke stilling til om den oppgitte lønnsinntekten fra «Investeringsselskapet A AS»/«Progressionomen AS» utgjør As reelle inntekt eller om denne må anses å innebære en tilpasning for å komme i posisjon til å kunne søke om fri sakførsel eller annet. Slik retten ser det må det ut fra forholdene uansett anses urimelig at det offentlige dekker As advokatbistand i saken. Retten legger til grunn at inntektsnedgangen må anses å være midlertidig og ses som ledd i en investering i eget selskap.

Lagmannsretten finner at det her hefter feil ved tingrettens generelle lovforståelse som leder til en saksbehandlingsfeil som kan ha influert på avgjørelsens innhold. Slik lagmannsretten ser det, skulle tingretten har vurdert spørsmålet om inntektsreduksjonen var midlertidig (og eventuell fiktiv) under sin prøving av om de økonomiske vilkårene var oppfylt og innhentet de nødvendige opplysninger for å vurdere dette på forsvarlig vis. Lagmannsretten bemerker særlig at det ikke fremkommer tilstrekkelige opplysninger om ankende parts inntekter for 2013. Slik beslutningen er utformet, er det uklart om tingretten egentlig har kommet til at de økonomiske vilkår ikke er oppfylt, eller om tingretten anser behovsprøving urimelig ut fra andre kriterier, herunder en proforma betraktning og «posisjonering» fra søker for å fylle de økonomiske vilkår. Dersom det siste er tilfelle, baserer tingretten seg etter lagmannsrettens syn på forhold som ligger utenfor det formål unntaksbestemmelsen i § 16 siste ledd primært ivaretar.

Hensett til at det bør foretas en fornyet realitetsprøving, og at adgangen til anke over den nye prøvingen da bør være i behold, finner lagmannsretten at tingrettens beslutning oppheves, og saken returneres tingretten for ny behandling. Det bemerkes for øvrig at tingretten ved anke skal tilrettelegge saken for ankedomstolen og gi slik redegjørelse for saken som er nødvendig for ankedomstolen, jf. rettshjelpsloven § 27 fjerde ledd, uten at lagmannsretten kan se at det er gjort i denne sak.

Kjennelsen er enstemmig. 

Slutning: 

Follo tingretts beslutning av 14. mars 2014 oppheves.