Du er her

Hvem kan innvilge fri rettshjelp?

Spørsmålet om hvem som kan innvilge fri rettshjelp er regulert i rettshjelpsloven §§ 13 og 19 og rettshjelpsforskriften kapittel 3 og 4.

2.6.1 Fritt rettsråd

Fylkesmannen har med hjemmel i rettshjelpsloven § 13 jf. rettshjelpsforskriften § 3-1 kompetanse til å innvilge fritt rettsråd i alle saker. Fylkesmannen avgjør også alltid søknad om dekning av utgifter som faller inn under rettshjelpsloven § 14 annet og tredje ledd, jf. forskriften § 3-3.

I saker som faller inn under rettshjelpsloven § 11 første og annet ledd dvs. i alle prioriterte saker, kan i tillegg advokaten eller rettshjelperen selv innvilge fritt rettsråd dersom inntekts- og formuesgrensen er oppfylt, jf. forskriften § 3-2. Advokatens/rettshjelperens innvilgelseskompetanse omfatter ikke dekning av utgifter som nevnt i rettshjelpsloven § 14 annet og tredje ledd, jf. forskriften § 3-3.

Etter rettshjelpsforskriften § 3-4 er innvilgelsen generelt begrenset til fastsatt stykkpris etter stykkprisforskriften, eventuelt til en stykkpris på 7 timer i prioriterte saker og 5 timer i uprioriterte saker. Bestemmelsen innebærer at advokaten/rettshjelperen ikke har kompetanse til å innvilge fritt rettsråd utover stykkpris. Bestemmelsen innebærer videre at også fylkesmannen i utgangspunktet skal begrense innvilgelsen av fritt rettsråd til stykkpris såfremt inntekts- og formuesgrensen er oppfylt.

Etter forskriftens § 3-5 har fylkesmannen kompetanse til å utvide en bevilling til fritt rettsråd. En utvidelse forutsetter at det faktiske samlede timeforbruk i saken overstiger eller vil overstige det dobbelte av fastsatt stykkpris, og at det godtgjøres at det foreligger særlige omstendigheter ved oppdraget som begrunner en slik timebruk, jf. også stykkprisforskriften § 5 siste ledd. Se nærmere om dette under innvilgelse og salærfastsettingen i pkt. 5.6.

2.6.2 Fri sakførsel og fritak for rettsgebyr

Det følger av rettshjelpslovens § 19 første ledd første punktum at den rett eller det forvaltningsorgan som har saken til behandling har kompetanse til å innvilge fri sakførsel i alle saker uten økonomisk behovsprøving, jf. § 16 første ledd og § 17 tredje ledd. Rettens kompetanse gjelder både hvor saken allerede er brakt inn og hvor søker vurderer å fremme sak for domstolen, dvs. hvor saken eventuelt skal tas til behandling. Tilsvarende gjelder ved søknad om etterbevilling av fri sakførsel. Det vises til Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 24.03.06 i sak 06-037274.

I øvrige tilfeller legger loven kompetansen til departementet. Denne kompetansen er i alle prioriterte saker delegert til den rett eller det forvaltningsorgan som har saken til behandling. Dette gjelder uavhengig av om inntekts- og formuesgrensene er oppfylt, jf. rettshjelpsforskriften § 4-1.

I saker som faller inn under rettshjelpsloven § 16 tredje ledd jf. fjerde ledd, dvs. i alle uprioriterte saker, er det kun fylkesmannen som er gitt kompetanse til å innvilge fri sakførsel, jf. rettshjelpsforskriften § 4-2. Etter forskriftens § 4-3 er det også fylkesmannen som alltid avgjør søknad om dekning av motpartens saksomkostninger og utgifter til rettspolitisk arbeid etter lovens § 22 fjerde og femte ledd.

Det fremgår av forskriften § 4-4 at innvilgelseskompetansen i saker som nevnt i lovens § 16 første og annet ledd og § 17, i utgangspunktet skal begrenses til stykkpris etter stykkprisforskriften, dersom slik stykkpris er fastsatt på området. Pr. 1.1.2006 er det kun fastsatt stykkpris i saker som behandles av fylkesnemnda etter kap.7 i lov om barneverntjenester, jf. § 17 tredje ledd nr. 2 og stykkprisforskriften § 6.

Etter forskriftens § 4-5 kan imidlertid den instans som har kompetanse til å innvilge fri sakførsel etter § 4-1 til 4-3 også utvide en bevilling til fri sakførsel. En utvidelse forutsetter at det faktiske samlede timeforbruk i saken overstiger den fastsatte stykkpris med 50 % og at det godtgjøres at det foreligger særlige omstendigheter ved oppdraget som begrunner en slik timebruk, jf. også stykkprisforskriften § 5 siste ledd. Se nærmere om dette under pkt. 6.7 om salærfastsetting.

Den domstol, fylkesmann eller det forvaltningsorgan som har kompetanse til å innvilge fri sakførsel etter §§ 4-1 til 4-4, avgjør også om en bevilling til fri sakførsel skal omfatte fritak for rettsgebyr etter lovens § 25 første ledd. I praksis er rettsgebyret ansett som en del av en fri sakførselsbevilling, slik at en selvstendig vurdering kun foretas når det utelukkende søkes om fritak for rettsgebyr eller i tilfeller hvor hel fri sakførsel avslås. Den som har kompetanse til å innvilge fri sakførsel etter § 4-1 og § 4-2 avgjør i så tilfelle om den som ikke har krav på fri sakførsel, skal gis fritak for rettsgebyr etter lovens § 25 annet til fjerde ledd.

2.6.3. Fylkesnemndas og fylkesmannens kompetanse i barnevernssaker

Etter rettshjelpsforskriften § 4-1, har fylkesnemnda for sosiale saker kompetanse til å innvilge fri sakførsel i saker som nevnt i rettshjelpsloven § 17 tredje ledd nr. 1 og 2. Det organ som fatter det materielle vedtaket i tvangssaken skal også avgjøre spørsmålet om fri rettshjelp for den del av saksbehandlingen som direkte angår vedkommende organ. Fylkesmannen har således ikke kompetanse til å innvilge fri sakførsel i saker for fylkesnemnda.

Fylkesnemndas kompetanse er begrenset til saker som behandles etter kapittel 9 i lov om sosiale tjenester og kapittel 7 i lov om barneverntjenester. Etter rettshjelpsloven § 17 tredje ledd nr. 1 og nr. 2 skal det gis fri sakførsel uten behovsprøving i saker som skal behandles av fylkesnemnda. Forholdet vil være omfattet av bestemmelsen på det tidspunkt tvangssaken faktisk er oversendt fylkesnemnda. Dette gjelder også i de tilfeller saken blir trukket tilbake eller hevet etter at saken er oversendt fylkesnemnda til behandling. I disse tilfellene utløses rett til fri sakførsel når saken blir trukket etter at fylkesnemnda har mottatt selve tvangssaken fra barneverntjenesten, dvs. når saken som sådan er registrert inn hos fylkesnemnda. Når det gjelder hva som omfattes av fri sakførselbevillingen vises det generelt til pkt. 6.2. På samme måte som ellers omfattes også forberedende arbeid i forbindelse med saken. Forberedelse til sak for fylkesnemnda må anses å ha startet når den som er part i saken er blitt orientert om at barnevernet har bestemt seg for å fremme sak for nemnda.

I de tilfellene barnevernet har fattet midlertidige vedtak som nevnt i lov om barneverntjenester § 4-6 annet og tredje ledd, § 4-9 første og annet ledd og § 4-25 annet ledd annet punktum, men hvor vedtaket ikke blir etterfulgt av at barnevernet starter forberedelse til sak som skal behandles av fylkesnemnda etter kapittel 7 skal eventuell bistand etter rettshjelpsloven gis som fritt rettsråd, jf. rettshjelpsloven § 11 første ledd nr. 2.. Tilsvarende gjelder i de tilfellene hvor barnevernet har startet forberedelse til sak som skal behandles av fylkesnemnda etter kapittel 7, men hvor saken likevel ikke blir oversendt fylkesnemnda. I disse tilfellene har ikke fylkesnemnda kompetanse til å innvilge fri sakførsel.

Klager over midlertidige vedtak etter barnevernloven § 4-6 avgjøres av fylkesnemnda, og nemnda skal i den anledning innvilge fri sakførsel etter rettshjelpsloven § 17 tredje ledd nr. 2.

Fylkesnemnda behandler kun salærkravet når den har fått klagen oversendt fra barneverntjenesten og registrert den inn hos seg. Salærkravet behandles av fylkesnemnda også i de tilfeller saken blir trukket eller hevet etter at saken er oversendt fylkesnemnda til behandling. Dersom klagen sendes barneverntjenesten til forberedende behandling, og saken løser seg før barneverntjenesten oversender saken til fylkesnemnda, skal spørsmålet om rettshjelp og salær behandles av fylkesmannen.