Du er her

Godtgjøring og forbud mot ekstra betaling for fri rettshjelp

Godtgjøring til den som yter bistand etter rettshjelpsloven skal fastsettes i medhold av forskrift av 3.12.1997 om salær fra det offentlige til advokater m.v., jf. rettshjelpsloven § 3 første ledd.

Godtgjøring gis etter en timesats som fastsettes av Justisdepartementet. Det vises for øvrig til salærforskriften med kommentarer.

Det fremgår av rettshjelpsloven § 3 annet ledd at en advokat ikke kan kreve eller motta ytterligere vederlag av klienten for arbeid som betales av det offentlige.

Dette innebærer for det første at advokaten ikke kan kreve betaling etter høyere timesatser enn den offentlige salærsatsen. En advokat som påtar seg et oppdrag som dekkes etter rettshjelpsloven kan følgelig ikke kreve en eventuell differanse mellom den offentlige og ordinær salærsats fra klienten.

Bestemmelsen er videre til hinder for å kreve salær basert på advokatens ordinære satser i tilfelle hvor den part som tilkjennes saksomkostninger er innvilget fri sakførsel. Retten kan ikke ilegge høyere saksomkostninger enn hva som følger av den benefiserte satsen. Det vises til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 23.5.1990 (Rt.1990 side 581).

Rettshjelpsloven § 3 innebærer også at advokaten ikke kan kreve betaling for flere timer enn det salærfastsettende myndighet dekker som et rimelig antall timer i saken. Dette får først og fremst betydning i de tilfeller der det foreligger en salærfastsetting med utgangspunkt i advokatens arbeidsoppgave. Dersom arbeidet ikke er honorert fullt ut fordi det overstiger det som er rimelig og nødvendig etter salærforskriften § 7, kan det overskytende ikke kreves betalt av klienten. Dette gjelder også hvor et rettsråd i utgangspunktet betales med en stykkpris, men hvor advokaten arbeider utover det som dekkes av stykkprisen (det dobbelte av stykkprissatsen) og fylkesmannen ikke finner grunn til å dekke denne bistanden. Dersom klienten ønsker å gå videre med saken, etter at advokaten har avsluttet sin bistand under rettshjelpsordningen, er imidlertid § 3 ikke til hinder for at det inngås en ny avtale mellom advokat og klient om fremtidig bistand, jf. avtl. § 36. Ved en avtale om ytterligere bistand må advokaten uttrykkelig gjøre klienten oppmerksom på at det fremtidige arbeidet ikke dekkes under ordningen med fri rettshjelp, og eventuelt sørge for at dette blir dokumentert.

Det forekommer at en advokat har ett oppdrag som i utgangspunktet faller inn under fri rettshjelp, men der klienten i tillegg ber om annen bistand som ikke faller inn under rettshjelpsordningen. Dersom det er helt atskilte oppdrag, oppstår i praksis ingen problemer. Advokaten må da presisere overfor klienten hva som ikke faller inn under fri rettshjelp, og klienten betaler for denne bistanden uten at dette rammes av rettshjelpsloven § 3. I enkelte tilfeller kan oppdraget ha en viss tilknytning til saken som dekkes av fri rettshjelp, men slik at det ikke vil dekkes av det offentlige. Dette kan f.eks. gjelde omfattende ”sjelesorg”, mediahåndtering eller annet som ikke er direkte nødvendig for å utføre det juridiske oppdraget. I disse tilfeller må advokaten gjøre klienten oppmerksom på at dette arbeidet ikke faller inn under ordningen med fri rettshjelp, og eventuelt sørge for at dette blir dokumentert. Dersom klienten er villig til å betale for hjelpen av egne midler, kan dette skje uten hinder av § 3. En nærmere presisering av hvilket arbeid som kan dekkes av det offentlige, er gitt i salærforskriften pkt. 7.3 side 21 flg.

I en avgjørelse inntatt i Norsk Rettstidende 1984 side 1469, har Høyesteretts kjæremålsutvalg lagt til grunn at rettshjelpsloven § 3 ikke fikk anvendelse i et tilfelle hvor det var gitt etterbevilling til fri rettshjelp med et timetall som var lavere enn det som allerede var påløpt da bevillingen ble gitt. Kjæremålsutvalget uttalte at det i utgangspunktet ikke kan antas at en etterbevilling av fri rettshjelp får virkning for et allerede forfalt salærkrav fastsatt ved rettsforlik mellom advokat og klient.