Du er her

Bortfall av fri rettshjelp som følge av økonomisk resultat

Rettshjelpsloven § 8 første ledd regulerer adgangen til å kreve hel eller delvis refusjon av det offentliges utgifter til fri rettshjelp. Det er det offentlige organet som har innvilget fri rettshjelp som skal ta stilling til om refusjon skal kreves, og eventuelt beløpets størrelse. Hvis det er en advokat eller rettshjelper som har innvilget rettshjelp, har departementet kompetanse til å kreve refusjon. Denne kompetansen er delegert til fylkesmannen jf. rettshjelpsforskriften § 2-4.

Vilkåret for å kreve refusjon er at søkerens økonomiske stilling er vesentlig bedret gjennom rettshjelpsbistanden. Bedringen av rettshjelpsmottagerens økonomiske situasjon må således være direkte foranlediget av den rettshjelpen som er ytet. Avgjørende myndighet skal foreta en helhetsvurdering av saken og vurdere om klienten har fått sin økonomiske stilling bedret i en slik grad at refusjon skal kreves. Det bør spesielt legges vekt på om forbedringen fører til at søkerens inntekt eller formue i vesentlig grad overskrider inntekts- eller formuesgrensene.

I de tilfellene der det kan bli aktuelt å kreve refusjon, bør den som søker rettshjelp om mulig bli gjort oppmerksom på dette allerede ved innvilgelsen av fri rettshjelp. Dette fordi muligheten for et krav om refusjon ikke bør komme som en overraskelse på søker. Refusjon kan imidlertid kreves selv om søkeren ikke er informert om refusjonsadgangen.

Det er gitt en unntaksregel for de tilfellene hvor særlige forhold gjør det urimelig å kreve utgiftene til rettshjelp dekket av søkeren, til tross for at søkerens økonomiske stilling er blitt vesentlig bedret som følge av rettshjelpen. Ved denne vurderingen skal det tas hensyn til alle forhold av betydning for rettshjelpsmottageren. Det skal spesielt legges vekt på den fysiske og psykiske helsetilstanden, familiesituasjonen og om rettshjelp er gitt etter dispensasjon fra de økonomiske vilkårene. Sakens art og omfanget av rettshjelpen må også vektlegges. Det må videre tas hensyn til i hvor stor grad søkerens økonomiske stilling er forbedret og årsaken til/karakteren av den økonomiske forbedringen. Det vil f.eks. ikke være rimelig å kreve refusjon i fri sakførselssaker der søkeren får tilkjent personskadeerstatning uten at utgifter til advokatbistand dekkes særskilt, og saken har vært så omfattende at utgiftene til rettshjelp utgjør en vesentlig del av erstatningsbeløpet. Det vil videre vanligvis ikke være aktuelt å kreve refusjon hvis saken gjelder erstatning til etterlatte for tap av forsørger eller i skiftesaker hvor det er utvilsomt at beløpet i sin helhet vil medgå til anskaffelse av ny bolig av moderat standard og størrelse. I vurderingen av hvilket beløp det er rimelig at rettshjelpmottakeren får utbetalt på skiftet uten at det kreves refusjon, bør det ses hen til prisnivået på boliger i distriktet.

Refusjon kan imidlertid være aktuelt i de tilfellene vedkommende får sin økonomiske situasjon vesentlig forbedret som følge av skifteoppgjøret, f.eks. ved en større kontantutbetaling. På grunn av store fradragsposter kan nettoformuen til tross for kontantutbetalingen bli negativ. I disse tilfellene vil det kunne være rimelig å kreve refusjon dersom vedkommende likevel har fått sin likviditetsmessige situasjon vesentlig forbedret. I arvesaker skal det som hovedregel kreves refusjon dersom bistanden har resultert i en vesentlig bedring av søkerens økonomiske stilling. Det er ikke avgjørende om formuesgrensen etter rettshjelpsforskriften § 1-1 vil bli
overskredet etter mottakelsen av arven. I oppsigelsessaker etter arbeidsmiljøloven kan det også være aktuelt med refusjon dersom det oppnås en vesentlig erstatning. Her må man være oppmerksom på at erstatningen skal dekke tapt arbeidsfortjeneste. Dersom erstatningen er så høy at vedkommende ikke ville oppfylt de økonomiske vilkårene for fri rettshjelp, kan det være aktuelt å kreve refusjon.

For at det skal være praktisk mulig å gjennomføre refusjonsforbeholdet, må advokatene/rettshjelperne/klienten informere innvilgende myndighet om utfallet av rettshjelpen. I de tilfellene resultatet av rettsrådet foreligger på det tidspunktet advokaten sender inn salæroppgaven, skal resultatet av rettsrådet fremgå av en egen rubrikk i arbeidsoppgaven. Dersom resultatet av rettsrådet først blir klart etter at arbeidsoppgaven er innsendt, skal det gis særskilt underretning til myndighetene. Innvilgende myndighet skal informere rettshjelpsøkeren/advokaten/rettshjelperen om ovennevnte plikt.

I de tilfellene hvor advokaten mottar oppgjør i saken på vegne av klienten, vil det, dersom refusjon kan være aktuelt, være naturlig at advokaten holder tilbake et beløp tilsvarende salærkravet i påvente av myndighetenes avgjørelse av refusjonsspørsmålet.