Du er her

Økonomiske vilkår ved behovsprøvd fri rettshjelp

Rettshjelpsloven tar i hovedsak sikte på å yte hjelp til dem som ikke selv har økonomisk evne til å betale for juridisk bistand, jf. § 1. Av den grunn er det bestemt at fri rettshjelp som hovedregel bare gis til dem som har formue og inntekt under 18 bestemte grenser. Gjeldende inntekts- og formuesgrenser er fastsatt i rettshjelpsforskriften § 1-1.

Reglene om inntekts- og formuesgrenser gjelder ikke i de tilfelle hvor fri rettshjelp skal innvilges uten behovsprøving dvs. uten hensyn til søkerens økonomi, jf. § 11 første ledd, § 16 første ledd og § 17 tredje ledd.

3.1 GRUNNLAGET FOR VURDERINGEN AV OM DE ØKONOMISKE VILKÅRENE ER OPPFYLT

3.1.1 Bruttoinntekt

For å komme inn under de alminnelige reglene om fri rettshjelp må søker som hovedregel ikke ha en bruttoinntekt eller tilsvarende næringsinntekt som på årsbasis overstiger et bestemt beløp jf. rettshjelpsforskriften § 1-1.

Med begrepet ”bruttoinntekt” skal forstås summen av all skattbar inntekt i og utenfor arbeidsforhold, før fradrag, jf. forskriften § 1-3. I inntektsgrunnlaget skal samtlige skattbare personinntekter medtas. Dette omfatter bl.a. lønn, naturalytelser m.v., pensjoner, livrenter i arbeidsforhold m.v. I tillegg medtas alminnelige inntekter som omfatter bl.a. inntekter som stammer fra bidrag, livrenter og barnepensjon, næringsinntekter, inntekt av bolig og fast eiendom samt kapitalinntekter. Inntekter som det ikke skal betales skatt av skal heller ikke inngå i beregningsgrunnlaget. Dette gjelder bl.a. for barnebidrag.

For selvstendige næringsdrivende skal i tillegg overskudd av næringen medtas i beregningsgrunnlaget. For tiden fremkommer overskudd av næring i selvangivelsens post 2.7.5. Ved behov for nærmere avklaringer i enkelttilfeller bes det tatt kontakt med ligningskontoret.

Utgangspunktet ved inntekts- og formuesvurderingen er at det er søkers inntekt og formue på årsbasis som er avgjørende. Det skal ikke tas hensyn til tilfeldige eller kortvarige endringer i inntekten. Informasjon om søkerens økonomi skal gis ved at det legges ved kopi av siste selvangivelse, samt kopier av lønns- eller trygdeutbetalinger m.v. Det bør da også gis en fullstendig oppstilling over de ulike fradragsposter. I tillegg skal det opplyses om inntekts- og formuesforholdene i egenerklæringsskjemaet som skal vedlegges søknaden, jf. pkt. 2.5.

3.1.2 Beregningsgrunnlaget

Ved vurderingen av formuesgjenstander av større verdi, f.eks. bolig, fritidseiendom, biler og fritidsbåter, er det gjenstandens ligningsverdi ved siste statsskatteligning som skal legges til grunn. Dette gjelder også når det er ytet bistand i forbindelse med felleseieskifte og den ektefelle som søker fri rettshjelp har fått utlagt bolig eller annen formuesgjenstand på sin lodd. Tilsvarende gjelder når en ektefelle får utlagt en kontantandel på et felleseieskifte og hele eller en vesentlig del av kontantandelen innen rimelig tid anvendes til reinvestering i ny bolig av moderat standard og størrelse. Se imidlertid omtale av betydningen av verdien av egen bolig ved søknad om dispensasjon fra formuesgrensen i pkt 3.4.

Ved sammensatte skifter, skal en søknad om fri rettshjelp fra gjenlevende ektefelle ses under samme synsvinkel som ved felleseieskifte. Søknader om fri rettshjelp fra de øvrige arvingene skal vurderes ut fra deres forventede lodd i boet.

Ved vurderingen av en søkers formue under et dødsboskifte, skal den forventede boslodd tas i betraktning fullt ut og med gjenstandenes reelle verdier. I de tilfellene søker ikke vil være i stand til å dekke utgiftene i saken før boet er utloddet kan det gis fri rettshjelp, men presiseres at refusjonsforbehold etter rettshjelpsloven § 8 første ledd vil kunne bli gjort gjeldende dersom søkeren mottar arv.

3.2 ØKONOMISK IDENTIFIKASJON

I rettshjelpsforskriften § 1-1 er det gitt en egen forhøyet inntektsgrense for ektefeller og andre som lever sammen med felles økonomi, f.eks. samboere og partnere. Inntektsgrensen er satt til 1,5 ganger grensen for enslige. Formuesgrensen er ikke forhøyet, og utgjør kr. 100 000,- som for enslige. Dersom den samlede økonomien overstiger grensen, jf. forskriften § 1-2 første punktum, skal fri rettshjelp ikke innvilges. Denne bestemmelsen er absolutt, dvs. at det ikke lenger er adgang til å gjøre unntak fra regelen om økonomisk identifikasjon. Bestemmelsen bygger på en forutsetning om at personer som lever sammen ofte har felles interesse i utfallet av saken og at de er i en bedre økonomisk situasjon enn enslige eller om kun ett av husstandsmedlemmene hadde hatt inntekt eller formue. Se Ot.prp. nr. 91 pkt. 8.2 og Innst.O. nr. 43 pkt. 8.2.

Forskriften skiller mellom ektefeller og andre som lever sammen med felles økonomi. Når det gjelder ektefeller (ekteskap og partnerskap) så skal det som den klare hovedregel foretas økonomisk identifikasjon. Ektefeller har gjensidig forsørgelsesplikt, og det er en klar presumpsjon både for at de har felles økonomi og at de lever sammen. Det skal derfor normalt ikke foretas en konkret vurdering av om ektefeller faktisk har felles økonomi eller lever sammen. Unntak gjelder for ektefeller som er gift, men som kan dokumentere at de formelt eller faktisk er separert.

Når det gjelder gruppen andre som lever sammen med felles økonomi, skal det vurderes om partene faktisk lever sammen med felles økonomi. I ordinære samboer og partnerforhold er det imidlertid som for ektefeller en klar presumpsjon for at partene lever sammen med felles økonomi. Det er som den store hovedregel ikke tilstrekkelig for å unngå økonomisk identifikasjon at det skrives en erklæring der det fremgår at partene ikke har felles økonomi eller at de lever hver for seg. For denne gruppen er det imidlertid rom for å foreta en konkret vurdering. I praksis vil for eksempel mer tilfeldige og kortvarige/midlertidige bofellesskap (studenter, kollektiv m.v.) falle utenfor bestemmelsens ordlyd, fordi personene ikke kan anses å leve sammen med felles økonomi. Tilsvarende gjelder permanente bofellesskap hvor selvstendige parter deler hus av praktiske eller økonomiske grunner, men hvor de ikke kan sies å leve sammen i forskriftens forstand.

Dersom et umyndig barn som bor hjemme og som blir forsørget av foreldre/foresatte søker fri rettshjelp, er situasjonen den at dette barnet ikke har rettslig handleevne og derfor blir representert av en eller flere foreldre/foresatte. Denne representasjonen er ikke å anse som økonomisk identifikasjon og barnet og foreldrene kan som hovedregel ikke sies å leve sammen med felles økonomi. Dette innebærer at det er den alminnelige inntektsgrensen på kr. 246 000,- som skal legges til grunn når barnet er representert med en forelder/foresatt. Dersom barnet blir representert dvs. bor sammen med to foreldre/foresatte som er ektefeller eller som lever sammen med felles økonomi, skal det imidlertid skje en økonomisk identifikasjon mellom disse innbyrdes, slik at det blir den forhøyete grensen på kr. 369 000,- som legges til grunn.

Barns egen inntekt av tilfeldig og begrenset omfang er det i praksis sett bort fra. På dette punkt er det ført en meget liberal praksis. Unntak er gjort hvor barnet har større faste inntekter eller formue f.eks. barnepensjon til erstatning for en av foreldrenes inntekt. Når barns inntekt først tas med i beregningsgrunnlaget skal det identifiseres mellom barn og foreldre, slik at den forhøyete inntektsgrensen i § 1-1 legges til grunn.

Etter rettshjelpsforskriften § 1-2 annet punktum, skal det også foretas en samlet vurdering av økonomien når flere personer sammen søker fri rettshjelp eller hvor en annen enn søkeren også har reell interesse i de spørsmål det gjelder, uten at vedkommende konkret har søkt fri rettshjelp. Dette gjelder f.eks. når en av flere søsken, naboer eller annen gruppe søker bistand, mens sakens resultat har direkte betydning for samtlige.

Når det gjelder myndige barn med eller uten selvstendig inntekt som bor hjemme, så anses disse som en selvstendig enhet/husstand. Det er derfor bare i de tilfeller der det myndige barnet har reell interesse i en sak som foreldre/foresatte fremmer at det skal identifiseres mellom myndige barn og foreldre, jf. § 1-2 annet punktum. Tilsvarende gjelder hvor foreldre/foresatte har reell interesse i en sak som fremmes av et myndig hjemmeboende barn med eller uten selvstendig inntekt. I disse tilfellene må det vurderes konkret om den som ikke søker om bistand faktisk har reell interesse i saken. Foreldre kan f.eks. i alminnelighet ikke sies å ha reell interesse i tilfelle hvor et myndig barn fremmer sak om personskadeerstatning e.l. Tilsvarende gjelder andre personlige ytelser som tilfaller barnet direkte.

Et vedtak om fri sakførsel gjelder ikke uten videre overfor den/dem som overtar eller trer inn i saken etter en avdød bevillingshaver. Innvilgende myndighet vil imidlertid etter en konkret vurdering kunne samtykke i at bevillingen til fri sakførsel også skal gjelde for avdødes arvinger eller andre som overtar/trer inn i saksanlegget. Det er arvingenes/suksessorenes samlede inntekt og formue som skal legges til grunn ved vurderingen av om de økonomiske vilkår er oppfylt i slike tilfeller, jf. rettshjelpsforskriften § 1-2.

3.3 TIDSPUNKTET FOR VURDERINGEN AV OM DE ØKONOMISKE VILKÅRENE ER OPPFYLT

I rettshjelpsloven forutsettes det at det som hovedregel skal søkes om fri rettshjelp på forhånd, dvs. før bistanden ytes. Utgangspunktet er at den økonomiske situasjonen på søknadstidspunktet skal legges til grunn. Det kan imidlertid tas hensyn til endringer i økonomien frem til søknaden er endelig avgjort.

Det kan også tas hensyn til endringer i søkerens økonomiske situasjon fra søknaden om fri rettshjelp er innsendt til rettsrådet eller rettssaken er endelig avgjort. Avgjørelsesmyndigheten bør forsøke å finne frem til søkerens nåværende, faktiske økonomiske situasjon. Det må imidlertid dreie seg om vesentlige endringer i søkerens økonomi før spørsmålet om fri rettshjelp kommer i en annen stilling enn på søknadstidspunktet, jf. også rettshjelpsloven § 8 tredje ledd og pkt. 2.11 om adgang til å trekke tilbake bevilling til fri rettshjelp dersom søkerens økonomiske situasjon er vesentlig bedret før rettshjelpen er avsluttet.

Dersom søker tar direkte kontakt med en advokat og søker rettsråd på et område som advokaten selv har kompetanse til å innvilge, vil det være søkerens økonomi på dette tidspunktet som skal legges til grunn. Søknads- og avgjørelsestidspunktet vil i disse tilfellene ofte være sammenfallende. Dersom advokaten innvilger utover sin kompetanse eller ikke innvilger en søknad om fri rettshjelp til tross for at han hadde kompetanse til dette, er det imidlertid tidspunktet for søknadens innsendelse til fylkesmannen som skal legges til grunn ved vurderingen av om de økonomiske vilkårene er oppfylt.

Ved søknad om etterbevilling av fri rettshjelp, er også det reelle søknadstidspunktet utgangspunktet for vurderingen av søkerens økonomiske situasjon. Det bør imidlertid her ses hen til søkerens økonomi på det tidspunkt bistanden ble ytet, samt hvor lang tid det er gått siden søker fikk bistand. Videre bør det ses hen til om søker faktisk har betalt for bistanden. Det er i praksis ikke ansett som rimelig å yte fri rettshjelp dersom søker ikke oppfylte de økonomiske vilkårene da bistanden ble gitt, men først på et langt senere tidspunkt fyller kravene og derfor søker om etterbevilling.

3.4 DISPENSASJON FRA INNTEKTS- OG FORMUESGRENSENE

Etter rettshjelpsloven § 11 siste ledd, § 12 tredje ledd, § 16 fjerde ledd og §§ 17 første ledd og 25 annet og tredje ledd jf. § 16 fjerde ledd kan det innvilges fri rettshjelp selv om inntekts- og formuesgrensene i rettshjelpsforskriften § 1-1 er overskredet. Hovedkriteriet for å dispensere fra de økonomiske vilkårene er at utgiftene må være betydelige sett i forhold til søkerens økonomiske situasjon. Dette innebærer at størrelsen på utgiftene til juridisk bistand må vurderes opp mot søkerens økonomiske stilling.

Dispensasjon fra de økonomiske vilkårene vil bare være aktuelt i saker hvor det blir betydelige utgifter til advokat. Utgiftene må være uforholdsmessig store før det blir aktuelt å dispensere. Prinsippet om forholdsmessighet er en videreføring av tidligere praksis der inntekts- og formuesoverskridelsens størrelse ses i sammenheng med sakens omfang. Jo større inntekts- og formuesoverskridelsen er, desto større må utgiftene være før det er aktuelt å yte fri rettshjelp. En slik forholdsmessighetsvurdering er i tråd med rettshjelpslovens formål, idet den innebærer at det bare kan gis bistand til dem som ikke selv har økonomiske forutsetninger for å betale for advokathjelp, jf. § 1.

I fritt rettsrådssaker må det i utgangspunktet kunne legges til grunn at en person som har inntekt eller formue over gjeldende grenser, har tilstrekkelige ressurser til selv å kunne dekke utgifter til juridisk bistand. I slike saker vil det være en presumpsjon for at utgiftene i forbindelse med et fritt rettsråd ikke vil bli betydelige sett i forhold til søkerens økonomiske situasjon. Dette betyr at det i praksis bare vil være aktuelt å dispensere i omfattende rettsrådssaker, som f. eks barnebortføringssaker i utlandet og saker for den europeiske menneskerettighetsdomstolen o.l. I prioriterte stykkprissaker anses ikke utgiftene som betydelige med mindre søker kan dokumentere/sannsynliggjøre at det nødvendige faktiske timeforbruk overstiger det dobbelte av fastsatt stykkpris. I uprioriterte saker hvor de økonomiske vilkårene ikke er oppfylt, vil søker måtte dokumentere et omfattende behov for nødvendig juridisk bistand før det kan være aktuelt å innvilge fri rettshjelp. Det vises for øvrig til at det alltid skal foretas en forholdsmessighetsvurdering, jf. annet avsnitt.

Saker for domstolene er i utgangspunktet vesentlig dyrere enn rettsrådssaker. For personer med alminnelig inntekt vil utgiftene til en sak ved domstolene som regel utgjøre en vesentlig utgift. Dette er imidlertid i seg selv ikke tilstrekkelig grunn til å dispensere fra de økonomiske vilkårene. Utgangspunktet er også her at personer som overstiger inntekts- og formuesgrensen må anses å ha tilstrekkelige ressurser til selv å dekke utgifter til advokat. Dersom inntektsoverskridelsen er større enn kr 15-20 000,- må advokaten godtgjøre at saken vil medføre kostnader klart utover en gjennomsnittssak på det aktuelle saksfeltet (ca. 50 % mer). Det vises til at det i tillegg alltid skal foretas en forholdsmessighetsvurdering, jf. annet avsnitt.

Når formuesgrensen er overskredet skal det når det vurderes å dispensere foretas en økonomisk forholdsmessighetsvurdering. Formue som består av egen bolig eller driftsmidler av normal verdi sees det imidlertid etter fast praksis bort fra ved vurderingen av om formuesgrensen er overskredet. Myndighetene må imidlertid i slike tilfeller ta stilling til om det dreier seg om egen bolig/driftsmidler og om boligen/driftsmidlene kan anses å være av normal verdi. Dette innebærer at advokatene ikke kan egeninnvilge fritt rettsråd selv om de er av den oppfatning at formuesoverskridelsen helt eller delvis består av egen bolig. For så vidt gjelder beregningsgrunnlaget vises det til pkt. 3.1.2.