Du er her

FRI SAKFØRSEL

6.1 REGLENES VIRKEOMRÅDE

Fri rettshjelp i sivile saker for de alminnelige domstolene (unntatt forliksrådet), særdomstolene og visse forvaltningsorganer, gis som fri sakførsel eller fritak for rettsgebyr jf. rettshjelpsloven § 15. Som særdomstoler regnes de domstoler som er nevnt i domstolloven § 2, samt arbeidsretten.

Rettshjelp i skiftesaker som behandles av retten, vurderes som fri sakførsel uavhengig av om saken er overført i søksmåls former. Tilsvarende gjelder for saker om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring.

Bistand i straffesaker gis ikke som fri sakførsel, men behandles etter rettshjelpsloven § 11 tredje ledd og § 12 annet ledd. Bistand i utlandet gis også alltid som fritt rettsråd, jf. § 4 annet ledd siste punktum og § 12 annet ledd. Dette gjelder både for sivile saker og straffesaker i utlandet.

Når det gjelder bistand i forbindelse med anke til Trygderetten, vil bistand til en trygdet som vurderer å anke, falle inn under fritt rettsråd, jf. rettshjelploven § 11 tredje ledd. Se også pkt. 5.4.2. Dersom anken blir fremmet, vil bistand i forbindelse med ankeerklæringen og ankebehandlingen falle inn under fri sakførselsbevillingen, jf. § 17 første ledd. Tilsvarende vil arbeid fra og med innsendelse av klage til kontrollkommisjonen, jf. rettshjelpsloven § 17 tredje ledd nr. 3, falle inn under fri sakførsel.

Saker som behandles av fylkesnemnda for sosiale saker jf. rettshjelpsloven § 17 tredje ledd nr. 1 anses som fri sakførsel fra det tidspunktet saken er oversendt fylkesnemnda til behandling. Arbeid med utferdigelse av klage til fylkesnemnda dekkes i utgangspunktet av fri sakførselsbevillingen som forberedende arbeid. Tilsvarende gjelder begjæring om endring av et tidligere tvangsvedtak. For nærmere detaljer vises det til pkt. 2.6.3 om fylkesnemndas kompetanse til å innvilge fri sakførsel.

6.2 HVA FRI SAKFØRSEL OG FRITAK FOR RETTSGEBYR OMFATTER

Rettshjelpsloven §§ 22 og 24 angir hva som omfattes av en bevilling til henholdsvis fri sakførsel og fritak for rettsgebyr. Fritak for rettsgebyr kan enten inngå som en del av en bevilling til fri sakførsel eller gis som en selvstendig fri rettshjelpsytelse, jf. § 15. Punktene 6.2.1 til og med 6.2.8 omhandler fri sakførsel generelt, mens pkt. 6.2.9 gjelder spesielt for fritak for rettsgebyr.

6.2.1 Salær til prosessfullmektig.

Fri sakførsel omfatter hel eller delvis dekning av salær til prosessfullmektig. Bevillingen gjelder som hovedregel fra og med utarbeidelsen av stevning eller tilsvar, jf. kommentarene til salærforskriften § 3. Den omfatter den tid som medgår til forberedende arbeid, selve rettsmøtet og etterarbeid, jf. salærforskriften § 10. Dersom saken henvises til rettsmekling, omfatter bevillingen også den tid som medgår til meklingsmøtet og eventuell påfølgende hovedforhandling. For så vidt gjelder dekning av utgifter til ekstern sakkyndig mekler eller advokatmekler vises det til pkt. 6.2.2. Videre omfatter bevillingen arbeidet med å utarbeide søknaden om fri sakførsel.

En bevilling til fri sakførsel dekker saksforberedelsen, dvs. tilrettelegging av saken i form av innhenting av uttalelser og dokumenter, gjennomgang av juridisk teori og praksis og konferanser med klient m.v. Dersom advokaten har bistått klienten på rettsrådsstadiet, forutsettes det imidlertid at relevant dokumentasjon er gjennomgått før tidspunktet for fri sakførsel. Det forventes også at advokaten har et alminnelig godt kjennskap til rettsregler og rettspraksis på det saksfeltet han påtar seg et oppdrag, slik at arbeid som får karakter av studier faller utenfor det som er rimelig at det offentlige dekker. Det vil som hovedregel heller ikke være rimelig å dekke utgifter til innhenting av en juridisk betenkning. Slike utlegg vil det kun være aktuelt å dekke i helt spesielle tilfelle, jf. salærforskriften § 5 siste ledd.

Blir en søknad om fri sakførsel avslått, vil advokatens arbeid frem til stevningen kunne dekkes etter reglene om fritt rettsråd, dersom betingelsene for dette for øvrig foreligger.

6.2.2 Behandlingsgebyr og sideutgifter

En bevilling til fri sakførsel omfatter behandlingsgebyr etter rettsgebyrloven. Etter rettsgebyrloven § 5 bør det gis henstand med betaling uten sikkerhetsstillelse i de tilfeller man avventer en avgjørelse om fri sakførsel eller fritak for rettsgebyr. Slik henstand bør ikke gis i de tilfeller man anser det for åpenbart at søknaden ikke vil føre frem.

For øvrig omfattes bl.a. følgende sideutgifter: Godtgjøring til doms- og skjønnsmenn, rettsvitner, vitner, sakkyndige eller bobestyrer som er oppnevnt av retten, gebyr for attester og avskrifter etter rettsgebyrloven, eventuelt gebyr for forkynninger, samt utlegg til tolk, nødvendig oversetting til og fra fremmede språk og til kunngjøring i aviser. I ankesaker gjelder bevillingen nødvendige utlegg til utdrag.

Det presiseres at fri sakførsel omfatter godtgjørelse til vitner så langt vitnene har krav på slik godtgjøring etter vitnegodtgjørelsesloven.

Utgifter til oppnevnt bobestyrer under felleseieskifte anses som en sideutgift. Hvorvidt det i tillegg er rimelig å dekke utgifter til advokat, er nærmere omtalt under pkt. 6.4.2.

Utgifter til ekstern sakkyndig rettsmekler eller advokatmekler anses også som en sideutgift. Utgifter til rettsmekling fordeles likt mellom partene, slik at den part som har fri sakførsel får dekket sin halvpart av utgiftene under sakførselsbevillingen.

6.2.3 Rettergangsskritt ved annen domstol.

Etter rettshjelpsloven § 22 første ledd tredje punktum skal den rett som har saken til behandling avgjøre om en bevilling til fri sakførsel også skal omfatte rettergangsskritt ved annen domstol, jf. også salærforskriften § 4 første ledd med kommentarer.

Med ”annen domstol” menes her annen innenlandsk domstol. Med rettergangsskritt ved annen domstol menes bevisopptak ved annen rett samt anke før saken er avsluttet ved den domstol som har selve saken til behandling. For anke over kjennelser som avslutter saken, må det søkes på nytt om fri sakførsel.

Det skal alltid søkes spesielt om at bevillingen skal utvides til å omfatte rettergangsskritt ved andre domstoler, og domstolen må prøve om betingelsene for fri sakførsel er til stede ved hvert enkelt rettergangsskritt. Den rett som behandler tilleggssøknaden, underretter den rett som utfører rettergangsskrittet om utfallet av søknaden.

Er bevillingen utvidet til å omfatte anke over avgjørelser om saksbehandlingen, er det ankeinstansen selv som skal ta standpunkt til om bevillingen også skal omfatte rettergangsskritt ved annen domstol når et slikt rettergangsskritt er nødvendig som et ledd i ankeinstansens behandling av saken. Ved såkalt videre anke, behandles en søknad om utvidelse av bevillingen av annen ankeinstans.

En bevilling til fri sakførsel omfatter i praksis også det å ta til motmæle når motparten krever oppfriskning samt de tilfeller hvor det er den benefiserte part som har uteblitt og begjærer oppfriskning. En oppfriskningssak vil da alltid omfattes av bevillingen, slik at det ikke er nødvendig å søke særskilt for dette.

6.2.4 Sakkyndige

Utgifter til sakkyndig oppnevnt av retten anses som en sideutgift, jf. pkt. 6.2.2. Utgifter til annen sakkyndig bistand, f.eks. private sakkyndige, kan dekkes etter § 22 annet ledd annet punktum. Det føres en restriktiv praksis med hensyn til dekning av utgifter til sakkyndig som ikke er oppnevnt av retten. Dette idet det normalt ikke anses nødvendig, jf. lovens § 1. Det kan imidlertid unntaksvis være aktuelt å dekke slike utgifter, f.eks. i erstatningssaker hvor advokaten i sitt arbeid har hatt behov for hjelp fra en medisinsk sakkyndig.

Utgifter til privat sakkyndig i sak som skal behandles ved rettsmekling dekkes ikke. Dette idet rettsmekling er en alternativ måte å løse konflikter ved domstolen på, hvor formålet er å komme til en løsning som begge parter kan enes om. Rettsmekling er en frivillig ordning hvor dommeren ikke har myndighet til å avgjøre saken. Bevisførsel vil derfor normalt være utelukket. Dersom partene ikke blir enige vil saken bli overført til en annen domstol for ordinær behandling ved domstolen. Idet det er frivillig om søker ønsker å inngå en avtale med motparten er det i forhold til rettsmekling ikke nødvendig med en privat sakkyndig for å sikre en forsvarlig saksbehandling.

6.2.5 Partens egne utgifter

Den domstolen eller det forvaltningsorganet som har saken til behandling kan samtykke i at partens egne utgifter dekkes, jf. § 22 annet ledd første punktum og rettshjelpsforskriften § 4-1. Dette skal skje etter de samme retningslinjer som for fritt rettsråd, jf. pkt. 5.2.2. Dekning av egne utgifter kan tilstås selv om det ellers ikke er søkt om fri sakførsel.

6.2.6 Utgifter til anke

Det følger av § 22 tredje ledd at en bevilling til fri sakførsel omfatter sakens behandling i høyere rettsinstans hvis ankesaken kun er innbrakt av motparten, og den part som har fri sakførsel helt eller delvis har fått medhold i foregående rettsinstans.

6.2.7 Rettspolitisk arbeid

En bevilling til fri sakførsel kan som for fritt rettsråd omfatte rettspolitisk arbeid, jf. § 22 femte ledd. Se om dette under pkt. 5.2.4.

6.2.8 Bistand til å få gjennomført dommen m.v.

En bevilling til fri sakførsel omfatter ikke bistand til å få gjennomført dommen, f.eks. ved begjæring om tvangsfullbyrdelse. Dette anses ikke som etterarbeid, og det må eventuelt søkes dekket som fritt rettsråd.

6.2.9 Spesielt om fritak for rettsgebyr

Fritak for rettsgebyr omfatter behandlingsgebyrer og sideutgifter for den domstolen eller det forvaltningsorganet bevillingen gjelder, jf. rettshjelpsloven § 24 første ledd. Etter bestemmelsen dekkes de samme utgifter som er omtalt under pkt. 6.2.2.

Rettshjelpsloven §§ 24 og 25 gir ikke hjemmel for å frita for gebyrer som ikke refererer seg til ovennevnte instanser, f.eks. gebyrer i forbindelse med tinglysing og firmaregistrering.

Vilkårene for å få innvilget fritak for rettsgebyr er de samme som for å få innvilget full fri sakførsel, jf. § 25 første ledd. Fritak for rettsgebyr har størst praktisk betydning når den som har søknaden til behandling mener at det ikke er nødvendig med bistand fra advokat. Det er for øvrig mest aktuelt i uprioriterte fri sakførselssaker hvor søkerens økonomi diskvalifiserer for innvilgelse av full fri sakførsel, men hvor utgiftene til gebyrer og sideutgifter likevel blir så store at parten ikke kan anses å ha tilstrekkelige ressurser til å dekke disse selv. Gebyrfritak vil da kunne benyttes som en mellomløsning.

Retten kan, i medhold av rettshjelpsloven § 25 tredje ledd, gi fritak for rettsgebyr i skiftesaker. Bestemmelsen gjelder i utgangspunktet både ved felleseieskifter og dødsboskifter. Det føres imidlertid en meget restriktiv praksis når det gjelder gebyrfritak ved dødsboskifter. Dette fordi gebyret ikke er en utgift som skal betales av egne midler, men skal svares av arven. Gebyrfritak bør derfor i utgangspunktet kun gis dersom det dreier seg om umyndige arvinger og begge foreldrene er døde. For øvrig vises det til pkt. 2.6.2 om rettens generelle innvilgelseskompetanse.

6.3 FRI SAKFØRSEL I PRIORITERTE SAKER UTEN ØKONOMISK BEHOVSPRØVING

Rettshjelpsloven § 16 første ledd og § 17 tredje ledd angir alle de prioriterte sakstyper hvor fri sakførsel gis uten behovsprøving.

§ 16 første ledd, jf. § 11 første ledd nr. 4,5 og 7:
Det vises til kommentarene under pkt. 5.3.

§ 16 første ledd nr. 1 vernepliktige i militærnektersaker:
Bestemmelsen gjelder fri sakførsel for vernepliktige som søker fritak fra militærtjenesten av overbevisningsgrunner. Den hjemler ikke oppnevning av prosessfullmektig i saker etter militærnekterloven kap. IV. Saker som reises for retten i medhold av nevnte lov § 20 går i straffeprosesslovens former, og spørsmålet om juridisk bistand på det offentliges bekostning reguleres uttømmende av straffeprosessloven.

Juridisk bistand i forbindelse med et etterfølgende administrativt vedtak om tvangsmessig avtjening, faller utenfor denne bestemmelsen og inn under de ordinære fritt rettsrådsregler. Det skal føres en streng praksis med hensyn til innvilgelse av fritt rettsråd i disse sakene, idet det normalt ikke vil være nødvendig med advokatbistand i denne type saker. Søkeren vil i stor utstrekning kunne få veiledning og nødvendig bistand av fengsels-/anstaltledelsen, jf. også pkt. 2.2.6 om det offentliges opplysnings- og veiledningsplikt.

§ 16 første ledd nr. 2 overprøving av administrative tvangsinngrep:
Bestemmelsen gjelder for den et tvangstiltak retter seg mot i saker om overprøving av administrative tvangsinngrep etter tvisteloven kap. 36.

§ 16 første ledd nr. 3 søksmål anbefalt av Stortingets ombudsmann:
Retten skal gi fri sakførsel for den private part i saker hvor søksmål er anbefalt av Stortingets ombudsmann for forvaltningen.

§ 16 første ledd nr. 4 utlendingssaker:
Utlendinger har rett til fri sakførsel uten behovsprøving i saker som nevnt i utlendingsloven § 42 første ledd og fjerde ledd annet punktum, dvs. i saker som gjelder:

  • Fengsling i forbindelse med mistanke om falsk identitet etter utlendingsloven § 37 sjette ledd annet punktum
  • Fengsling i forbindelse med iverksetting av vedtak etter utlendingsloven § 41 femte ledd.
  • Rettens prøving av spørsmål om pålegg utover to uker om meldeplikt, innlevering av pass e.l. eller bestemt oppholdssted i forbindelse med iverksetting av vedtak etter utlendingsloven § 41 tredje og fjerde ledd. I dette tilfellet har utlendingen imidlertid ikke en ubetinget rett til fri rettshjelp. Retten kan unnlate å oppnevne prosessfullmektig hvis det vil medføre særlig ulempe eller tidsspille, eller retten finner det ubetenkelig å unnlate å oppnevne prosessfullmektig.
  • Rettslig prøving av Utlendingsnemndas positive vedtak, jf. utlendingsloven § 38 a sjette ledd

Dersom retten tar til følge begjæring om å holde rettslig avhør etter utlendingsloven § 36 i sak hvor utlending har krav på fri rettshjelp, skal også utgiftene til juridisk bistand under bevisopptaket dekkes etter rettshjelpsloven.

I andre tilfeller enn de som positivt er nevnt i utlendingsloven § 42 første ledd og fjerde ledd annet punktum, kommer de vanlige reglene om fri sakførsel til anvendelse. Dette gjelder bl.a. rettslig prøving av forvaltningsvedtak. Se også pkt. 5.3 om fritt rettsråd i utlendingssaker.

§ 16 første ledd nr. 5 begjært umyndiggjort eller begjærer vergemål opphevet:
Vergemålsretten skal av eget tiltak gi fri sakførsel til den som er begjært umyndiggjort eller som begjærer et vergemål opphevet. Bestemmelsen gjelder bare saker om umyndiggjøring etter umyndiggjørelsesloven av 28.11.1898.

§ 16 første ledd nr. 6 advokat oppnevnt etter barneloven:
Dersom retten i medhold av barneloven § 61 første ledd nr. 5 oppnevner advokat for å ivareta et barns interesser i forbindelse med et søksmål, dekkes bistanden etter denne bestemmelsen.

§ 17 tredje ledd saker for enkelte forvaltningsorganer:
Bestemmelsen gir søker rett til fri sakførsel i saker som behandles:

  1. av fylkesnemnda etter lov 13.12.1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. kap. 9.
  2. av fylkesnemnda etter lov 17.7.1992 nr. 100 om barneverntjenester kap. 7. Fylkesnemndas kompetanse er omtalt i pkt. 2.6.3.
  3. for kontrollkommisjonen etter lov 2.7.1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern § 6-4.
  4. etter kap. 5 i lov 5.8.1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer.

6.4 FRI SAKFØRSEL I PRIORITERTE SAKER MED ØKONOMISK BEHOVSPRØVING

6.4.1 Generelt

Etter rettshjelpsloven § 16 annet ledd kan retten gi fri sakførsel til den som fyller de økonomiske vilkårene for fri rettshjelp, jf. kap 3, og som vil føre en rettssak innenfor de saksfeltene som er positivt nevnt i § 11 annet ledd nr. 1-5. Trygderetten kan på samme vilkår innvilge fri sakførsel i ankesaker til Trygderetten, jf. § 17 første ledd.

Det er et absolutt vilkår for fri sakførsel at det ikke er urimelig at det offentlige betaler for slik bistand, jf. rettshjelpsloven § 16 siste ledd og § 17 annet ledd. Se pkt. 6.6. om urimelighetskriteriet.

6.4.2 De enkelte sakstyper

Det vises generelt til pkt 5.4.2 om fritt rettsråd i tilsvarende prioriterte saker. I det følgende omtales kun det som er spesielt for fri sakførsel.

§ 16 annet ledd, jf. § 11 annet ledd nr. 1 saker om familie og barn:
Domstolen kan innvilge fri sakførsel i alle saker etter ekteskapsloven 4.7.1991 nr. 47, lov 21.2.1930 om skifte annen del jf. kap. 4 og barneloven 8.4.1981 nr. 7 kapittel 5, 6, 7 (foreldreansvar og samværsrett) og kap 8, jf. pkt. 5.4.2 . Bestemmelsen omfatter også tvangsfullbyrding av familierettslige krav.

Farskapssaker omfattes ikke av bestemmelsen. For nærmere retningslinjer om fri sakførsel i farskapssaker vises det til pkt. 6.5 jf. pkt. 5.4.2 og pkt. 5.5 om fritt rettsråd i slike saker.

I skiftesaker hvor retten har oppnevnt bobestyrer er det i utgangspunktet ikke nødvendig med ytterligere advokatbistand, jf. § 1 og pkt. 2.1. Det må derfor vurderes om det vil være urimelig å dekke en parts utgifter til advokatbistand som gis etter at bobestyrer er oppnevnt, jf. § 16 femte ledd og pkt. 6.6 om urimelighetskriteriet. Utgangspunktet er at det offentlige ikke skal betale for at bobestyrer og advokat gir samme bistand. I hvilken grad det er nødvendig med advokatbistand vil bero på en konkret vurdering av bobestyrers arbeid i saken sammenholdt med den bistand partenes advokat yter. Det må i denne vurderingen ses hen til rettens funksjon ved offentlig skifte av felleseie.

§ 16 annet ledd, jf. § 11 annet ledd nr. 3 personskadesaker:
Ved søknad om fri sakførsel bør det kreves at en personskade dokumenteres. Til en viss grad bør det også kreves dokumentasjon for at personskaden har årsakssammenheng med en påstått skadevoldende handling og for at skaden har påført et økonomisk tap. Dokumentasjonen skal klargjøre om saksforholdet er å anse som en sak om personskade, ikke om søker forventes å nå frem med sitt søksmål.

Pasientenes grunnleggende rettsikkerhet antas generelt å være tilstrekkelig ivaretatt gjennom saksbehandlingen i Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) og Pasientskadenemnda. Det er derfor bare i spesielle tilfeller nødvendig/rimelig at det offentlige dekker saksomkostningene ved rettslig prøving av vedtak fattet av sekretariatet i NPE og Pasientskadenemnda, jf. rettshjelpsloven § 1 og pkt. 2.1. Slike spesielle tilfeller vil kunne foreligge ved klar dissens eller ny medisinsk dokumentasjon som stiller saken i et nytt lys. Det vises for øvrig til pkt. 5.4.2. om personskadesaker generelt samt fritt rettsråd i saker for NPE.

§ 16 annet ledd, jf. § 11 annet ledd nr. 4 oppsigelse i husleieforhold:
Det er kun saker om oppsigelse eller utkastelse fra bolig som leietakeren bebor som er prioritert. Bestemmelsen omfatter både saker etter husleieloven og tilsvarende saker ved leieforhold i leieboeraksjeselskaper, boligaksjeselskaper og andels- og borettslag m.v.

Søknad om fri sakførsel i øvrige husleiesaker er uprioritert og skal behandles av fylkesmannen etter rettshjelpsloven § 16 tredje ledd, jf. pkt. 6.5.

Oppsigelsessaker for husleietvistutvalget behandles etter reglene for fritt rettsråd, jf. § 11 annet ledd nr. 4 og pkt. 5.4.2.

§ 16 annet ledd jf. § 11 annet ledd nr. 5 Stillingsvernsaker etter arbeidsmiljøloven:
Se omtalen i pkt 5.4.2. om fritt rettsråd i disse sakene.

§ 16 annet ledd, jf. § 17 første ledd anke til Trygderetten:
Trygderetten kan selv innvilge fri sakførsel i ankesaker etter lov 16.12.1966 nr. 9 om anke til Trygderetten. Hva som omfattes av fri sakførsel for Trygderetten er nærmere omtalt i pkt. 6.1 om reglenes virkeområde.

6.5 SAKLIG DISPENSASJON I UPRIORITERTE FRI SAKFØRSELSSAKER

6.5.1 Generelt

Etter rettshjelpsloven § 16 tredje ledd kan det unntaksvis gis fri sakførsel dersom de økonomiske vilkårene er oppfylt, jf. kap 3. Tilsvarende bestemmelse gjelder for fritt rettsråd, jf. § 11 tredje ledd og pkt. 5.5. De eksemplene som er gitt for saklig dispensasjon i uprioriterte fritt rettsrådssaker gir veiledning også for saklig dispensasjon i fri sakførselssaker.

Bestemmelsen i § 16 tredje ledd åpner for en begrenset adgang til å innvilge fri sakførsel i andre saker enn de som er positivt nevnt i første og annet ledd. Utgangspunktet er at det som regel ikke skal gis fri sakførsel i uprioriterte saker, med mindre saken er av personlig art og hvor interesser av stor betydning for den enkelte står på spill og som også objektivt sett berører søker i særlig sterk grad. Dette vilkåret innebærer at det ikke er tilstrekkelig at søker selv mener å ha et problem av denne karakter. Det stilles krav om at saken mer allment må antas å berøre folk personlig i særlig sterk grad. Som veiledning skal det ses hen til likhetstrekk med de prioriterte sakstypene som er nevnt i loven.

Ved vurderingen etter § 16 tredje ledd kan det også ses hen til den økonomiske verdi som er omtvistet. Rene bagatellsaker kan ikke anses objektivt sett å berøre folk i særlig stor grad.

Etter § 16 tredje ledd skal det ikke foretas en ren vurdering av sakens prosedabilitet. Sakens prinsipielle interesse vil kunne være et relevant moment i helhetsvurderingen av om det bør gis saklig dispensasjon, men skal bare tillegges vekt i de tilfellene saken etter sin art er av personlig betydning for søker. Dersom det ikke finnes tidligere rettsavgjørelser på området og saken objektivt sett også berører andre enn søkeren i særlig grad, vil dette være et moment som taler for saklig dispensasjon. Det kan være et tungtveiende argument dersom en slik sak er henvist til behandling i Høyesterett. Tilsvarende gjelder hvor det offentlige fører en sak mot søker for å få avklart et omstridt prinsipielt rettsspørsmål.

6.5.2 Aktuelle sakstyper

Enkelte saker er av en slik karakter at det kan anses unødvendig med advokat, jf. lovens §§ 1 og 5. Dette gjelder for eksempel en del enklere tvangsfullbyrdelsessaker og farskapssaker hvor retten treffer avgjørelse uten hovedforhandling. Ved vurderingen av om det er urimelig å innvilge fri sakførsel skal det særlig legges vekt på sakens omfang og vanskelighetsgrad, samt om motparten er sterk og/eller har advokat.

Rettslige problemer som utspringer fra forretningsforhold, yrkesutøvelse, faste eiendommers rettsforhold, tingskader og kjøp og salg vil helt unntaksvis gi grunnlag for fri sakførsel. Det er gitt en nærmere redegjørelse for dette i pkt. 5.5.

I saker om pengekrav skal det føres en meget restriktiv praksis. Det bør imidlertid ses hen til kravets størrelse og opprinnelse, bl.a. sett på bakgrunn av søkerens økonomiske situasjon. Fri sakførsel bør ikke innvilges dersom det omtvistede beløp er mindre enn omkostningene ved å bringe saken inn for domstolen e.l.

I husleiesaker som ikke faller inn under § 16 annet ledd, jf. § 11 annet ledd nr. 4 føres det en restriktiv praksis med hensyn til innvilgelse av fri sakførsel. Dette gjelder bl.a. i tvister om depositum samt i andre saker der det primært dreier seg om et pengekrav. Bistand i husleietvister som har sitt utspring i forretningsforhold må for øvrig ses på som en naturlig og påregnelig omkostning, som det i alminnelighet er urimelig at det offentlige yter støtte til, jf. § 16 siste ledd og pkt. 6.6.

Når det gjelder bistand i skattesaker, føres også en restriktiv praksis. Disse sakene vil regelmessig objektivt sett ikke berøre søker i så sterk grad at det er rimelig med støtte fra det offentlige. Dessuten er det vid adgang til administrativ overprøving av vedtak som gjelder ligningen.

Det føres videre en restriktiv praksis med hensyn til bistand i saker som gjelder faste eiendommers grenser eller servitutter. Dette gjelder spesielt hvor saken springer ut av forretningsforhold. Avgjørende blir hvilket moment som er det mest fremtredende,
det forretningsmessige eller det private. Også i odelssaker har det vært ført en streng praksis når det gjelder rettshjelp til odelsløseren. Den som løser en eiendom på odel, må alltid stille et beløp til disposisjon, og utgiftene i forbindelse med odelssaken må anses påregnelige.

I utlendingssaker som ikke faller inn under § 16 første ledd nr. 4 skal det føres en meget restriktiv praksis. Utlendingens grunnleggende rettsikkerhet anses tilstrekkelig ivaretatt gjennom den forvaltningsmessige behandlingen av saken. Fri sakførsel i
forbindelse med domstolsprøving skal bare innvilges unntaksvis, det vil si dersom det foreligger helt spesielle grunner, for eksempel der saken reiser spørsmål av særlig prinsipiell interesse som ikke tidligere har vært prøvet for domstolen.

Det skal for øvrig også føres en meget restriktiv praksis med hensyn til bistand overfor den som begjærer noen umyndiggjort i første instans. Tilsvarende gjelder i navnesaker og i arvesaker. I arvesaker er det naturlig at søker selv dekker utgifter til advokat. Dette gjelder særlig dersom det er på det rene at vedkommende vil motta arv. Domstolens behandling vil for øvrig normalt være tilstrekkelig for å få løst problemene i en arvesak slik at det ikke anses rimelig at det offentlige yter bistand i arvesaker som behandles av domstolen. Unntak kan gjøres i tilfeller hvor en arving nærmest har vært utsatt for et overgrep. Arvens størrelse vil i slike tilfelle være av stor betydning for om fri sakførsel skal innvilges eller ikke. Hvis det er tvilsomt om søker vil motta arv, kan det være rimelig å gi fri sakførsel. I slike tilfelle bør det tas uttrykkelig forbehold om at refusjonskrav vil bli gjort gjeldende dersom søkeren mottar arv, jf. rettshjelpsloven § 8 første ledd og pkt. 2.10.

Rettshjelp til å forfølge eventuelle borgerlige rettskrav i tilknytning til en straffesak, vil kunne bli gitt i medhold av § 16 tredje ledd, i den utstrekning slike krav ikke blir tatt hånd om av påtalemyndigheten.

6.6 IKKE URIMELIG AT DET OFFENTLIGE YTER FRI RETTSHJELP

Rettshjelpsloven § 16 siste ledd oppstiller et absolutt vilkår om at det ikke må være urimelig at det offentlige yter fri sakførsel. Vilkåret gjelder i alle tilfeller hvor fri sakførsel gis etter en økonomisk behovsprøving, jf. § 16 annet til fjerde ledd. Tilsvarende vilkår gjelder for fri sakførsel for Trygderetten, jf. § 17 annet ledd og for fritt rettsråd i utlandet, jf. § 12 fjerde ledd. Etter rettshjelpsloven § 25 siste ledd kan fritak for rettsgebyr avslås dersom det ikke er rimelig at det offentlige gir slik støtte. Vurderingen er her den samme som for de først nevnte bestemmelsene.

Bestemmelsene erstatter det tidligere rimelighets- og nødvendighetskriteriet i § 17 annet ledd og § 18 annet ledd, jf. lovendring av 15.04.05. Endringen er ikke ment å innebære noen stor realitetsendring, dvs. at tidligere praksis med hensyn til når det anses rimelig å innvilge fri sakførsel videreføres. Det skal imidlertid ikke lenger i noen saker foretas en ren vurdering av om parten har mulighet for å vinne frem med saken (prosedabilitetsvurdering), jf. Høyesteretts avgjørelse i Rt 2006 s.591.

§ 16 siste ledd er i utgangspunktet en unntaksbestemmelse som forutsettes brukt med varsomhet. Den er ment som en sikkerhetsventil for de tilfeller hvor det for vedkommende myndighet fremstår som klart at fri sakførsel ikke bør gis. I vurderingen av om det er urimelig at det offentlige betaler for bistanden kan det bl.a. ses hen til tvistegjenstandens størrelse (prosessøkonomiske hensyn). Det offentlige skal ikke yte fri sakførsel i rene bagatellsaker.

Rettshjelpsloven skal ikke bidra til at det blir ført unødvendige rettssaker. På denne bakgrunn er det normalt urimelig å innvilge fri sakførsel i saker som bærer klart preg av å bunne i høyt konfliktnivå, krangel, kverulering eller ren sjikane. Dette gjelder i særlig grad hvor søker har reist gjentatte og hyppige søksmål i saken. Saker som gjelder krangel mellom nære slektninger, naboer eller andre bør som regel avslås under henvisning til at det er mest naturlig at partene kommer til en minnelig ordning uten rettssak.

Hvis saken har sitt utspring i forhold som søker selv har ansvaret for, vil det også kunne være urimelig å gi fri sakførsel. Dette gjelder f.eks. hvor søkeren blir utsatt for erstatningssøksmål pga. egen grov uaktsomhet eller forsett. Det bør også føres en streng praksis i de tilfeller hvor det synes rimelig å forlike saken eller hvor søker tydeligvis ikke har gjort sitt for å få saken løst uten rettssak. Det vises til at det bl.a. finnes bransjeorganisasjoner og andre organer som er spesielt opprettet for å løse ulike konflikttyper. Saken kan ligge slik an at det er naturlig at søker først har forsøkt å få løst saken på denne enklere måte.

De momenter det er redegjort for ovenfor skal tillegges vekt ved behandlingen i alle instanser. Hvis søker er den ankende part må det ved vurderingen av om det er urimelig kunne legges vekt på om søker allerede har fått fri sakførsel til å prøve saken for underinstansen. I slike tilfeller har vedkommende allerede fått anledning til å få sin sak rettslig prøvet ved hjelp av fri rettshjelp. Dette kan stille seg annerledes dersom saksforholdet har endret seg vesentlig siden sist rettslige prøving. Det vises for øvrig til rettshjelpsloven § 22 tredje ledd der det fremgår at en bevilling til fri sakførsel også omfatter behandling i høyere rettsinstans dersom selvstendig anke bare er innbrakt av motparten, og den part som har fri sakførsel, helt eller delvis har fått medhold i foregående instans.

Hvis en anke er avhengig av samtykke fra retten, bør man som hovedregel avvente rettens standpunkt før søknaden om fri sakførsel behandles. Det samme gjelder ved spørsmål om gjenåpning. Hvis ankedomstolen avslår å behandle anken, vil det i utgangspunktet være urimelig å gi bevilling til fri sakførsel for det arbeid som har medgått til utarbeidelse av anken. Det kan imidlertid være grunn til å vurdere å gi fritak for rettsgebyr i slike tilfeller.

6.7 SALÆRFASTSETTING

Spørsmålet om hvem som kan innvilge fri sakførsel er omtalt i pkt. 2.6.2 og 2.6.3.

Den domstolen eller det forvaltningsorganet som har saken til behandling fastsetter godtgjøring til prosessfullmektig og eventuelle sakkyndige jf. rettshjelpsloven § 22 siste ledd og salærforskriften § 4 første og annet ledd. Det er dermed retten som skal fastsette salæret også i de tilfellene hvor fylkesmannen har innvilget fri sakførsel, jf. rettshjelpsforskriften § 4-2.

Dersom det er holdt rettergangsskritt ved en annen domstol enn den som har hatt hovedsaken, er det den rett som har hatt det rettergangsskrittet arbeidsoppgaven gjelder som skal fastsette og utbetale salæret for dette, jf salærforskriften § 4 første ledd annet punktum. Tilsvarende gjelder for ankeinstansen når det gjelder selve anken.

Fylkesnemnda skal i saker etter rettshjelpsloven § 17 tredje ledd nr. 2 både innvilge fri sakførsel og fastsette salæret. Saken skal ikke sendes til fylkesmannen til anvisning.

For så vidt gjelder selve salærfastsettingen, vises generelt til forskrift om salær fra det offentlige til advokater m.v. (salærforskriften) og forskrift om salær fra det offentlige til advokater m.fl. etter faste satser ved fri rettshjelp og i straffesaker (stykkprisforskriften).