Du er her

Saksomkostninger ved fri sakførsel

7.1 SAKSOMKOSTNINGER TIL MOTPARTEN

Etter rettshjelpsloven § 22 fjerde ledd kan en bevilling til fri sakførsel helt eller delvis utvides til å omfatte saksomkostninger til motparten.

En søknad om dekning av motpartens saksomkostninger kan bare fremsettes av den som har bevilling til fri sakførsel og som er ilagt saksomkostningene. Motparten kan ikke fremme søknad på eget initiativ. Søknad kan heller ikke fremmes før ansvaret er påløpt, og forhåndssamtykke kan ikke gis.

Regelen i § 22 fjerde ledd er en unntaksbestemmelse som tar sikte på å forhindre urimelige resultater i enkelttilfeller. Det må foreligge «særlige grunner» for å utvide en fri sakførselsbevilling til også å dekke motpartens saksomkostninger. En søknad om dekning av motpartens sakskostnader skal innvilges der søksmål er anbefalt av Stortingets ombudsmann for forvaltningen (Sivilombudsmannen), uten hensyn til partenes økonomiske situasjon. Det skal for øvrig føres en restriktiv praksis i disse sakene.

Bestemmelsen er innført av hensyn til den parten som har vunnet saken. Dersom den part som skal dekke saksomkostningene er i en svært vanskelig økonomisk situasjon, vil en omkostningsavgjørelse ha liten verdi for motparten. Ved vurderingen av om saksomkostningene skal dekkes skal det derfor foretas en vurdering der det legges stor vekt på motpartens økonomi. I de tilfellene hvor motparten er økonomisk sterk er det i utgangspunktet ikke aktuelt å dekke saksomkostningene. I praksis er det lagt til grunn at motpartens saksomkostninger ikke dekkes dersom motpartens økonomi overstiger inntektsgrensene for fri rettshjelp i vesentlig grad. Dersom omkostninger er tilkjent staten, et fylke, kommune eller større offentlig eller privat organ/institusjon/bedrift vil det heller ikke være grunnlag for å la bevillingen til fri sakførsel omfatte saksomkostningsansvaret.

Det bør også i en viss grad ses hen til søkerens økonomi med tanke på å kunne dekke omkostningene i overskuelig fremtid. Det skal for øvrig foretas en vurdering av begge partenes samlede økonomiske situasjon, dvs. både inntekter og i utgifter. Dette for å avklare hva parten faktisk kan betale motparten samt for å finne motpartens reelle behov for dekning av sine egne omkostninger.

Videre bør det vektlegges om motparten er påført søksmålet på grunnlag av en fri sakførselsbevilling samt om motparten er uten skyld i at saken er anlagt. Dersom motparten er å bebreide for søksmålet ved at han f.eks. ikke har bidratt til en minnelig løsning, taler dette i mot dekning av saksomkostningene, jf. pkt. 6.6 om urimelighetskriteriet.

7.2 SAKSOMKOSTNINGER TIL DET OFFENTLIGE OG MELDINGER TIL SKATTEFOGDENE

Prosessfullmektigen har plikt til å nedlegge påstand om saksomkostninger til det offentlige dersom parten er gitt fri sakførsel, jf. rettshjelpsloven § 23 første ledd.

Dette gjelder ikke i saker hvor et departement eller en annen etat som blir finansiert over statsbudsjettet, er motpart. Prosessfullmektigen bør også vurdere å sette frem påstand om saksomkostninger til den benefiserte part personlig for utgifter som eventuelt ikke faller inn under fri sakførselsbevillingen.

Etter rettshjelpsloven § 23 annet ledd, kan retten samtykke i at en sak begjæres hevet som forlikt uten at det nedlegges påstand om saksomkostninger til det offentlige. Bestemmelsen gjelder både rettslige og utenrettslige forlik. Ved rettens vurdering bør det særlig legges vekt på om det kan antas at parten, selv om han hadde ført saken på egen bekostning, ville ha gått med på forliket uten å få saksomkostninger. Det forutsettes at det dreier seg om et reelt forlik. Hvis saken heves fordi motparten frafaller kravet, jf. tvisteloven § 18-4, er det ikke adgang til å gi slikt samtykke.

I tilfeller der den benefiserte part har vunnet og fått tilkjent saksomkostninger skal omkostningskravet ikke umiddelbart overdras til det offentlige dersom motparten er søkegod. Ordinær oppfyllelse av kravet skal prinsipalt finne sted. Utbetaling av fri sakførsel med tilsvarende overdragelse av omkostningskravet til det offentlige, skal først skje dersom kravet ikke oppfylles. I dette tilfellet skal omkostningskravet transporteres til staten ved det organ som har dekket omkostningene til fri sakførsel. Prosessfullmektigen må skrive vanlig arbeidsoppgave. Dersom saksomkostningene overstiger det offentlige salæret, kan det offentlige ikke drive inn mer enn salærets størrelse, jf. pkt 2.8.

Når det offentlige blir tilkjent saksomkostninger i en benefisert sak, sendes utskrift av dommen eller kjennelsen til Statens innkrevingssentral med oppfordring om å kreve eller drive inn saksomkostningene.

7.3 ETTERGIVELSE AV SAKSOMKOSTNINGER TIL DET OFFENTLIGE

Ved kgl.res. av 3.9.2010 gitt i medhold av Stortingets vedtak av 10.2.1988, er Justisdepartementet tildelt fullmakt til å ettergi bl.a. saksomkostninger til staten i benefiserte saker. Departementets kompetanse er delegert videre til Statens sivilrettsforvaltning og til Statens innkrevingssentral jf. Justisdepartementets rundskriv G-08/2010. Det nevnte rundskrivet gir retningslinjer for statens behandling av anmodninger om ettergivelse av sakskostnader, både i benefiserte saker og i saker der staten er part.

Justisdepartementet har fullmakt til å ettergi saksomkostninger til staten i søksmål der staten er part når særlige forhold taler for det, jf. kgl.res. pkt. 2. Avgjørelsen treffes av vedkommende fagdepartement så lenge dette ikke har fattet beslutning om at innfordring skal settes i verk. Har fagdepartementet truffet beslutning om innfordring, skal søknaden avgjøres av Finansdepartementet.