Du er her

Internasjonal fri rettshjelp

8.1 KONVENSJONER

Regelsettet omkring internasjonal fri rettshjelp er begrenset. Viktigst for Norge er Haagkonvensjonen om den sivile prosess av 1.3.1954. Konvensjonen gjelder fri sakførsel. Etter artikkel 20 skal borgere av de kontraherende statene ha samme adgang til fri sakførsel i de øvrige kontraherende stater som landets egne borgere etter lovgivningen i den stat hvor rettshjelp søkes. Opplysninger om hvilke land som har ratifisert konvensjonen finnes på nettsiden www.hcch.net.

Norge har også ratifisert Europarådskonvensjonen om oversendelse av søknader om fri rettshjelp av 27.1.1977. For Norge trådte konvensjonen i kraft 25.7.1977. Konvensjonen sikrer faste rutiner for oversendelse av søknader om rettshjelp mellom konvensjonslandene. En oversikt over hvilke land som har ratifisert avtalen finnes på nettsiden www.conventions.coe.int.

Søknad om fri sakførsel kan fremmes i den stat søkeren vanligvis bor. I Norge skal søknaden om bistand i utlandet sendes til Justisdepartementet som videresender den til vedkommende lands myndigheter. Departementet er også kompetent myndighet til å motta søknader fra utlandet. Slike søknader videresendes til behandling til fylkesmannen i Oslo og Akershus i de tilfeller hvor søker ikke har bopelsadresse i Norge. Unntak gjelder for barnebortføringssaker, jf. pkt. 8.4.1.

Søknaden med bilag skal utarbeides på mottakerstatens offisielle språk eller det skal vedlegges en oversettelse til dette språk. Alle kontraherende land er imidlertid forpliktet til å godta søknader som er skrevet på engelsk eller fransk eller oversatt til ett av disse språk. Når det gjelder innhold og bilag, bør søknadene i utgangspunktet inneholde de samme opplysninger og dokumenter som søknader om fri rettshjelp i Norge, jf. pkt. 2.5.

8.2 RETTSHJELP TIL UTLENDINGER I NORGE

Utlendinger som søker fri rettshjelp i Norge skal behandles på samme måte som nordmenn. Søknaden behandles etter de alminnelige regler for fri rettshjelp.

Når det gjelder bevilling til fri sakførsel, har Norge en traktatmessig forpliktelse etter Haag-konvensjonen om den sivile prosess av 1.3.1954. Utlendinger gis adgang til fri sakførsel etter de samme regler som gjelder for norske borgere, uansett om utlendingen er bosatt i Norge eller ikke.

For fritt rettsråd finnes ingen konvensjoner av tilsvarende type. Praksis er likevel at utlendinger bosatt i Norge blir behandlet på samme måte som norske statsborgere. Søkerens problem må imidlertid ha særlig tilknytning til Norge, og det må foreligge behov for å engasjere advokat her i riket, jf. rettshjelpsloven § 4 annet ledd første punktum.

8.3 RETTSHJELP TIL NORSKE BORGERE I UTLANDET

Etter rettshjelpsloven § 4 annet ledd første punktum skal bistand etter rettshjelpsloven som hovedregel gjelde oppdrag som det er naturlig at en advokat her i riket utfører. Fri sakførsel kan bare gis for saker som behandles av norsk domstol eller forvaltningsorgan, jf. § 4 annet ledd annet punktum.

Nordmenn som ønsker å anlegge sak i utlandet er dermed i utgangspunktet avhengig av rettshjelpstilbudet i domstolslandet. I de tilfeller hvor vedkommende land har sluttet seg til konvensjonen om sivilprosess av 1.3.1954, har nordmenn krav på samme rettshjelpsytelser som landets egne innbyggere. Departementet kan formidle en søknad om fri sakførsel til domstolslandets myndigheter, og eventuelt gi en attest for at søkeren ville oppnådd fri rettshjelp i tilsvarende sak for norsk domstol. I mange land er imidlertid rettshjelpsreglene mindre gunstige enn de norske, slik at søker ikke kan regne med å få fri rettshjelp i utlandet selv om han ville fått slik bistand i Norge. Idet rettshjelpsloven er subsidiær, må det likevel alltid først søkes om bistand etter det aktuelle lands rettshjelpsordning. Bare i de tilfellene hvor slik bistand blir avslått, vil det være aktuelt å få dekket utgiftene etter rettshjelpsloven, jf. § 5 og pkt. 2.2.

Det følger av § 4 annet ledd siste punktum at det unntaksvis kan innvilges fritt rettsråd til bistand ved utenlandsk domstol eller forvaltningsorgan etter reglene i rettshjelpsloven § 12. Bistand etter denne bestemmelsen kan kun gis i form av fritt rettsråd, jf. § 4 annet ledd annet punktum. Dette gjelder selv om bistanden knytter seg til en sak for utenlandsk domstol, jf. pkt. 6.1.

Etter rettshjelpsloven § 12 kan fritt rettsråd ved utenlandsk domstol eller forvaltningsorgan innvilges helt eller delvis til den som oppfyller inntekts- og formuesgrensene for fri rettshjelp, jf. rettshjelpforskriften § 1-1 og rundskrivets kap. 3. Innvilgelse av fritt rettsråd forutsetter at det ikke er urimelig at det offentlige betaler for bistanden, jf. pkt. 6.6 om urimelighetskriteriet.

Etter § 12 første ledd nr. 1 kan det ytes fritt rettsråd til den som er part i sak som er tatt til behandling av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Det er en forutsetning for bistand etter denne bestemmelsen at det først er søkt om bistand etter EMDs egen rettshjelpsordning og at denne ordningen er benyttet fullt ut, jf. rettshjelpsloven § 5 og pkt. 2.2. Det er videre en absolutt forutsetning at saken faktisk blir tatt under realitetsbehandling/fremmes til realitetsavgjørelse av EMD. Det er ikke tilstrekkelig at saken blir kommunisert til norske myndigheter, dvs. at EMD ber norske myndigheter om en uttalelse i saken, før den eventuelt tas til realitetsbehandling.

Etter § 12 første ledd nr. 2 gis bistand også til den som har fått sitt barn ulovlig bortført fra Norge, jf. barnebortføringskonvensjonen av 25. oktober 1980 art. 3. I andre saker hvor barnet er ulovlig bortført fra Norge, men som ikke omfattes av barnebortføringskonvensjonen, kan det ytes fritt rettsråd etter bestemmelsens annet ledd. Se nærmere om dette under pkt. 8.4 om barnebortføringssaker. Øvrige saker relatert til barnebortføring må det søkes støtte til etter rettshjelpslovens alminnelige bestemmelser (typisk samværssaker o.l.).

I andre saker for utenlandsk domstol eller forvaltningsorgan kan det unntaksvis helt eller delvis innvilges fritt rettsråd når særlige grunner taler for det, jf. § 12 annet ledd. Forutsetningen er uansett at det først er søkt om bistand i det aktuelle land. Dette er en snever unntaksbestemmelse som forutsetter at det foreligger ekstraordinære forhold i saken. Det skal føres en meget restriktiv praksis i saker som faller inn under § 12 annet ledd.

Bestemmelsen vil bl.a. kunne anvendes i alvorlige straffesaker i utlandet. Bistand til tiltalte kan gis etter en konkret vurdering av sakens art og straffens karakter/lengde. I praksis innvilges det kun bistand i saker hvor vedkommende står i fare for å bli idømt dødsstraff, fengsel på livstid eller en langvarig fengselsstraff. Praksis tilsier at fengselsstraffen som risikeres som hovedregel må være 10 år eller mer. Dette er imidlertid ingen absolutt grense, jf. momentene som for øvrig blir vektlagt. Videre legges det stor vekt på det aktuelle lands forsvarerordning og tiltaltes reelle mulighet til å få ivaretatt sitt grunnleggende rettsikkerhetsbehov. En uttalelse fra utenrikstjenesten vil være veiledende på dette punktet. Det bør også ses hen til søkerens tilknytning til det aktuelle landet, herunder hvor lenge vedkommende har oppholdt seg i utlandet. Det er generelt større grunn til at det offentlige skal bistå personer som er på ferie eller har annet kortvarig opphold i utlandet, enn personer som har bodd lenge i eller bosatt seg i utlandet. Ved å bosette seg i utlandet må vedkommende i en viss grad anses å ha akseptert det aktuelle landets rettssystem.

Bistand etter § 12 annet ledd kan i utgangspunktet også omfatte bistand til fornærmede i alvorlige straffesaker i utlandet. Hvor det i vedkommende land eksisterer et tilbud om juridisk bistand, legges det imidlertid som hovedregel til grunn at behovet for bistand i tilstrekkelig grad ivaretas av denne ordningen og/eller den lokale påtalemyndigheten. Normalt vil det ikke være behov for bistand fra norsk advokat i slike saker. Dersom den fornærmede ikke gis et tilbud som tilfredsstiller de grunnleggende behovene for juridisk bistand i det landet den straffbare handlingen ble begått, dekkes likevel juridisk bistand hvis den fornærmede i straffesaken ville fått bistandsadvokat etter straffeprosessloven om saken hadde gått for en norsk domstol og vedkommende oppfyller de økonomiske vilkårene etter rettshjelploven.

8.4 BARNEBORTFØRINGSSAKER

Generelle regler om barnebortføring er gitt i lov av 8.7.1988 nr. 72 om anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske avgjørelser om foreldreansvar m.v. og tilbakelevering av barn. Loven inneholder ikke bestemmelser om rettshjelp i barnebortføringssaker. Bestemmelser om saksomkostninger og advokatbistand finnes imidlertid både i Haagkonvensjonen av 25.10.1980 og i Europarådskonvensjonen av 20.5.1980, jf. Justisdepartementets rundskriv G-136/91 om barnebortføring.

8.4.1 Anmodning til Norge om tilbakelevering til utlandet

Når det med hjemmel i Haagkonvensjonen søkes om tilbakelevering av et barn fra Norge til utlandet, skal en søknad om fri rettshjelp sendes fra vedkommende lands sentralmyndighet til Justisdepartementet. Departementet videresender søknaden til behandling til fylkesmannen i Oslo og Akershus, jf. pkt. 2.5.

Søknaden skal prioriteres og behandles omgående av fylkesmannen etter rettshjelpsloven § 16 tredje ledd, jf. § 15 og rettshjelpsforskriften § 4-2. Domstolen som skal behandle spørsmålet om tilbakelevering, jf. lov av 8.7.1988 nr 72 § 13, har ikke kompetanse til å avgjøre rettshjelpssøknaden.

Hovedvilkåret for innvilgelse av fri sakførsel er at inntekts- og formuesgrensene for fri rettshjelp ikke er overskredet, jf. rettshjelpsforskriften § 1-1 og rundskrivets kap 3. Krav til dokumentasjon av utlendingers inntekts- og formuesforhold skal imidlertid vurderes noe mer liberalt enn for nordmenn. Dette fordi krav om detaljert dokumentasjon kan forsinke barnebortføringssaken som i følge konvensjonen skal behandles så raskt som mulig. Utenlandske oppgaver om inntekts- og formuesforhold kan heller ikke uten videre sammenlignes med norske, blant annet på grunn av ulike skatteregler. Det er på denne bakgrunn tilstrekkelig at fylkesmannen foretar en relativt summarisk kontroll av økonomiske opplysninger fra utenlandsk søker. I utgangspunktet skal søkerens egne opplysninger legges til grunn, men disse bør fortrinnsvis være bekreftet av f.eks. arbeidsgiver, advokat, lokal offentlig myndighet eller sentralmyndigheten i den stat som begjærer tilbakelevering. Et visst minimum av dokumentasjon må likevel kreves. Dersom økonomiske opplysninger mangler helt, eller er for mangelfulle, vil Justisdepartementet være behjelpelig med å innhente supplerende opplysninger. Når det gjelder dispensasjon fra inntektsgrensene, føres det en relativt liberal praksis. Det vises for øvrig til pkt. 3.4.

Vilkåret for fri sakførsel er videre at saken objektivt sett berører søker i særlig strek grad, jf. pkt. 6.5 om saklig dispensasjon i uprioriterte fri sakførselssaker. En barnebortføringssak vil i alminnelighet berøre søker objektivt sett i særlig sterk grad. Sakene er etter sin art av stor personlig betydning for den enkelte, og det bør derfor føres en liberal praksis med hensyn til innvilgelse av fritt rettsråd. Innvilgelse av fri sakførsel forutsetter at det ikke er urimelig at det offentlige betaler for bistanden, jf. rettshjelploven § 16 siste ledd og pkt. 6.6 om urimelighetskriteriet.

Fri sakførsel til søker i utlandet omfatter utgifter til advokat i Norge, jf. rettshjelpsloven § 4 annet ledd. Det kan også søkes om dekning av egne vesentlige og nødvendige utgifter i forbindelse med bistanden, jf. § 22 annet ledd. Dette vil f.eks. være utgifter til oversettelser. Utgifter i forbindelse med reise og opphold skal normalt ikke dekkes. Unntak kan gjøres hvor det kan sannsynliggjøres at personlig fremmøte var helt nødvendig for å ivareta søkerens og barnets interesse i saken, og det godtgjøres at søkeren ikke kan få dekket dette via rettshjelpsordninger eller andre støtteordninger i hjemlandet. Søkerens eventuelle utgifter til forberedende advokatbistand i hjemlandet skal ikke dekkes i noe tilfelle. Det samme gjelder utgifter til barnets hjemreise.

Dersom det søkes om fri sakførsel til å påkjære en kjennelse som avslår tilbakelevering, er kravene til innvilgelse strengere. Dette idet søker da har fått bistand til å prøve saken i en instans, jf. for øvrig pkt. 6.6.

Underretning om utfallet av rettshjelpssøknaden skal gis direkte fra fylkesmannen til søkeren i utlandet. Dette gjelder også i de tilfellene hvor en søknad om fri rettshjelp er fremmet via Justisdepartementet. Kopi av fylkesmannens vedtak oversendes Justisdepartementet til orientering.

Det fremgår av Europarådskonvensjonen av 20.5.1980 art 5 nr. 3 at konvensjonsstatene ikke kan kreve betaling for å behandle en anmodning om anerkjennelse eller fullbyrding etter konvensjonen. Dette gjelder også dekning av utgifter til rettssak og advokatbistand. Disse sakene behandles direkte av Justisdepartementet. Dersom anerkjennelse eller fullbyrding nektes og det innledes rettslige forhandlinger om sakens realitet, gjelder de alminnelige regler om fri rettshjelp, dvs. at saken behandles av fylkesmannen.

Søknad om fri rettshjelp fra saksøkte (bortføreren), behandles etter rettshjelpslovens alminnelige regler uansett hvilken av konvensjonene saken er reist etter. I disse sakene føres det generelt en restriktiv praksis, idet det i alminnelighet vil være urimelig at det offentlige yter bistand til personer som utfører en barnebortføring. For nærmere detaljer om urimelighetsprinsippet vises det til rettshjelpsloven § 16 siste ledd og pkt. 6.6 om urimelighetskriteriet. I saker hvor det kan stilles berettiget spørsmål ved om det faktisk foreligger en ulovlig bortføring kan dette stille seg annerledes.

8.4.2 Anmodning fra Norge om tilbakelevering fra utlandet

Utgifter til rettshjelp til bistand ved utenlandsk domstol eller forvaltningsorgan i forbindelse med tilbakelevering av barn fra utlandet til Norge skal prinsipalt søkes dekket etter bestemmelsen i Haagkonvensjonen art. 26. Det vil si at slike utgifter primært skal dekkes av det land som vedkommende barn er bortført til.

Justisdepartementet som sentralmyndighet etter nevnte konvensjon kan videreformidle en slik søknad til det aktuelle land.

Mange land har imidlertid tatt forbehold vedrørende dekning av utgifter i forbindelse med tilbakeføringen. Opplysninger om dette kan fås ved å kontakte Justisdepartementet. Selv om det aktuelle land har tatt forbehold om at slike utgifter ikke skal dekkes automatisk, må det likevel først søkes om fri rettshjelp i vedkommende stat før det kan søkes norske myndigheter om fri rettshjelp.

Søkeren må legge frem dokumentasjon for inntekts- og formuesforhold. Søknad om fri rettshjelp kan fremmes i utlandet selv om søkeren overskrider de gjeldende inntekts- og formuesgrensene i Norge. I søknad etter Europarådskonvensjonen må søkeren opplyse om hun eller han ønsker advokatbistand i utlandet.

Dersom søkeren i Norge har fått avslag på søknad om fri rettshjelp i det aktuelle land eller det er klart at vedkommende stat ikke har en rettshjelpsordning, kan vedkommende søke fylkesmannen om økonomisk støtte. Er det klart at vedkommende stat bare har en begrenset rettshjelpsordning, eller det må forventes at behandlingen av søknaden vil ta uforholdsmessig lang tid kan en subsidiær søknad straks sendes fylkesmannen i Oslo og Akershus, jf. pkt. 2.5. Fylkesmannen skal i disse tilfellene ta utrykkelig forbehold om refusjon etter rettshjelpsloven § 8 første ledd.

Utgifter til bistand av utenlandsk advokat ved bortføring fra Norge til utlandet

Det følger av rettshjelpsloven § 12 første ledd nr. 2, jf. § 4 annet ledd siste punktum at den som har fått sitt barn ulovlig bortført fra Norge kan få innvilget fritt rettsråd til bistand ved utenlandsk domstol eller forvaltningsorgan. Det er her et absolutt vilkår at barnet er ulovlig bortført fra Norge, jf. barnebortføringskonvensjonen av 25. oktober 1980. Hva som anses som en ulovlig bortføring fremgår av barnebortføringskonvensjonens art. 3, jf. eget rundskriv om barnebortføring. Videre er det et vilkår at søker fyller de økonomiske vilkårene for fri rettshjelp, jf. rettshjelpsforskriften § 1-1 og rundskrivets kap. 3. I saker hvor det er behov for spesielt omfattende bistand er det imidlertid mulig å dispensere fra inntekts- og formuesgrensene. Det vises for øvrig til pkt. 3.4. Bistand forutsetter videre at det ikke er urimelig at det offentlige betaler for bistanden, jf. rettshjelpsloven § 12 siste ledd og pkt. 6.6 om urimelighetkriteriet.

Når det gjelder den som har fått sitt barn ulovlig bortført til et land som ikke omfattes av § 12 første ledd nr. 2, kan det unntaksvis likevel innvilges fritt rettsråd etter § 12 annet ledd. I barnebortføringssaker bør det normalt føres en liberal praksis såfremt det godtgjøres at juridisk bistand er nødvendig, jf. §§ 1 og 5. Det vises imidlertid til at nødvendig bistand ofte vil kunne gis av utenrikstjenesten i slike saker.

Den som får innvilget fritt rettsråd etter § 12, kan også søke om dekning av egne vesentlige og nødvendige utgifter i anledning barnebortføringssaken, jf. § 14 annet ledd og pkt. 5.2.2. Slike utgifter vil f.eks være dekning av reise og opphold i anledning rettsmøtet i utlandet og oversettelse av dokumenter. I tillegg vil reise- og oppholdsutgifter kunne dekkes dersom en slik reise vil ha betydning for sakens rettslige stilling, f.eks dersom det er påkrevd av hensyn til sakens opplysning/gjennomføring eller for å få til en tilbakeføring, eller det er andre forhold knyttet til barnets sikkerhet som gjør det nødvendig. I hvilken utstrekning en slik reise skal dekkes vil i det enkelte tilfellet bero på en vurdering, der det bl.a. ses hen til utgiftenes størrelse sett opp mot reisens nødvendighet og sakens kompleksitet. Det vil helt unntaksvis kunne være aktuelt å dekke reise- og opphold for norsk advokat. Utgifter til etterforskning dekkes ikke etter rettshjelpsloven.

Utgifter til bistand av norsk advokat ved bortføring fra Norge til utlandet

I barnebortføringssaker som faller inn under barnebortføringskonvensjonen av 25. oktober 1980 er Justisdepartementet sentralmyndighet. Øvrige barnebortføringssaker behandles av Utenriksdepartementet. Departementene gir omfattende bistand og veiledning i slike saker, og er også ansvarlig for å formidle søknader om tilbakelevering m.v. til og fra det aktuelle landet. Det vil i enkelte saker likevel kunne være behov for noe juridisk bistand i Norge.

Dersom den som har fått sitt barn ulovlig bortført fra Norge mener det er nødvendig også med bistand fra norsk advokat, må det søkes utrykkelig om dette. Søknaden behandles som fritt rettsråd etter rettshjelpsloven § 11 tredje ledd. Dette er en unntaksbestemmelse som gir begrenset adgang til å innvilge fritt rettsråd, jf. pkt. 5.5.1. En barnebortføringssak er imidlertid av en slik karakter at den i alminnelighet må anses å berøre søker i særlig sterk grad, og dersom det foreligger spesielle forhold ved saken som gjør at det er behov for bistand utover det som følger av det offentliges opplysnings- og veiledningsplikt, kan det innvilges rettshjelp med inntil stykkprisen, jf. stykkprisforskriften § 5 tredje ledd. Bistand utover dette forutsetter at det foreligger særlige omstendigheter ved saken som begrunner en timebruk utover det dobbelte av fastsatt stykkpris, jf. rettshjelpsforskriften § 3-5. Ved vurderingen skal det bl.a. legges vekt på sakens karakter dvs. om saken er spesielt komplisert, fastlåst eller langvarig. For øvrig ses det hen til søkerens forhold, herunder om søker er i en situasjon som gjør at vedkommende har behov for bistand utover det myndighetene kan gi.