Du er her

Senere søknad om fri sakførsel skal vurderes etter vilkår gjeldende på det tidspunktet stevningen ble inngitt

Skrevet av domstolene 20. mars 2017 - 12:00
Type avgjørelse: 
Kjennelse
Instans: 
Gulating lagmannsrett
Dato: 
20. mars 2017
Referanse: 
LG-2017-40425
Avgjørelse: 

Saken gjelder anke over avslag på søknad om fri sakførsel.

Saken bakgrunn

A innga stevning til Bergen tingrett 13. desember 2016 med krav mot hennes tidligere samboer, B, om utbetaling av ideell andel av nettoverdien av deres sameieeiendom.

På vegne av A, søkte advokat Kai-Inge Gavle 24. januar 2017 om fri sakførsel. Ved beslutning 26. januar 2017 avslo Bergen tingrett søknaden med følgende begrunnelse:

Retten har etter lovendringen ikke lenger kompetanse til å beslutte fri rettshjelp i saker som denne som tidligere var omfattet av § 16 annet ledd. Det vises til rundskriv SRF-1/2017 [SRF-2017-1]. Eventuell søknad må etter dette sendes Fylkesmannen, jf. rettshjelpforskriften § 4-2.

Når det gjelder søknad etter § 16 tredje ledd, er det tale om en unntaksbestemmelse. Retten kan ikke se at saken «objektivt sett» berører søker i «særlig sterk grad», og finner derfor ikke å kunne innvilge søknaden.

A har anket tingrettens beslutning, og har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Rettshjelploven § 16 andre ledd hjemlet frem til 1. januar 2017 fri sakførsel med behovsprøving i saker om økonomisk oppgjør etter samlivsbrudd. A tilfredsstiller de økonomiske vilkårene i bestemmelsen. Hun ville således fått innvilget fri sakførsel etter rettshjelploven § 16 andre ledd, jf. § 11 andre ledd nr. 2, slik bestemmelsen lød tidligere. Søknad om etterbevilling av fri rettshjelp skal i relasjon til de materielle vilkårene, vurderes som om søknaden var kommet inn på forhånd. For at etterbevilling av fri rettshjelp skal bli en realitet, må søknaden vurderes etter den lovgivningen som var gjeldende på den tid søknaden skal vurderes ut fra, som her vil være desember 2016 da stevningen ble sendt inn.

Fri sakførsel bør alternativt innvilges etter rettshjelploven § 16 tredje ledd.

Subsidiært anføres at beslutningen om avslag må oppheves og behandles på nytt av tingretten, ettersom tingretten ikke har foretatt en tilstrekkelig vurdering av om A tilfredsstiller vilkårene for fri sakførsel.

Det er lagt ned slik påstand:

påstand:

1. A innvilges fri sakførsel i sak 16-202089TVI-BERG/01.

subsidiær påstand:

2. Vedtak av 26.01.2017 om avslag på fri sakførsel i sak 16-202089TVI-BERG/01 oppheves.
3. A tilkjennes sakens omkostninger.

Lagmannsrettens vurdering

Etter rettshjelploven § 27 andre ledd, jf. første ledd, gjelder tvistelovens regler ved anke over avgjørelser truffet av en domstol i medhold av rettshjelploven. Muntlig forhandling er ikke nødvendig for en forsvarlig og rettferdig behandling av saken, jf. tvisteloven § 29-15 andre ledd og EMK artikkel 6 nr. 1. Saken behandles derfor skriftlig i samsvar med hovedregelen i tvisteloven § 29-15 første ledd.

Ved anke over en beslutning er lagmannsrettens kompetanse begrenset til å prøve om tingretten har bygget på en «uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelse» eller om avgjørelsen er «åpenbart uforsvarlig eller urimelig», jf. tvisteloven § 29-3 tredje ledd. Med «uriktig generell lovforståelse» siktes det til tolkningen av rettsregelen. Den konkrete anvendelsen av rettsregelen på saksforholdet - selve rettsanvendelsen - kan ikke prøves. I forarbeidene er det lagt til grunn at overprøvingen er ment å være snever, og at den har som formål å være en sikkerhetsventil for tilfeller der retten har misoppfattet det rettslige spillerom den aktuelle bestemmelsen gir. Den konkrete vurderingen av hvilken avgjørelse som bør treffes, kan ikke overprøves.

Rettshjelploven § 16 andre ledd regulerer fri sakførsel i prioriterte saker med økonomisk behovsprøving. Bestemmelsens første punktum ble endret ved lov 16. desember 2016 nr. 97, med virkning fra 1. januar 2017. Før lovendringen kunne domstolene blant annet innvilge søknad om fri sakførsel til den som hadde inntekt og formue under nærmere bestemte grenser, i saker om økonomisk oppgjør etter oppløsning av samboerskap, jf. rettshjelploven § 16 andre ledd første punktum, jf. § 11 andre ledd nr. 2, jf. Rt-2014-27. Lagmannsretten bemerker at det ikke er tvilsomt at As inntekt og formue er under grensene på henholdsvis 246 000 kroner og 100 000 kroner, jf. rettshjelpforskriften § 1-1, jf. fremlagt selvangivelse for 2015 og lønns- og trekkoppgaver for 2016.

Etter lovendringen kan domstolene ikke lenger innvilge fri sakførsel i saker om økonomisk oppgjør etter oppløsning av samboerskap. Dette følger direkte av at henvisningen til rettshjelploven § 11 andre ledd nr. 2 er tatt bort i lovens § 16 andre ledd første punktum. Lagmannsretten viser også til Prop.14 L (2016-2017) Endringer i rettshjelploven side 9 flg. og Statens sivilrettsforvaltnings rundskriv SRF-2017-1 om fri rettshjelp side 55. Søknad om fri sakførsel i denne type saker skal nå behandles etter rettshjelploven § 16 tredje ledd, som åpner for en begrenset adgang til å innvilge fri sakførsel i andre saker enn de som er positivt nevnt i rettshjelploven § 16 første og andre ledd. Kompetanse til å behandle søknader etter rettshjelploven § 16 tredje ledd ligger hos fylkesmannen, jf. rettshjelploven § 19, jf. rettshjelpforskriften § 4-2.

A innga stevning til tingretten i desember 2016. Søknad om fri sakførsel etter rettshjelploven § 16 andre ledd, subsidiært § 16 tredje ledd, ble sendt inn i januar 2017. Rettshjelploven sier ikke noe direkte om når søknad om fri sakførsel skal sendes. I rundskriv SRF-2017-1 side 10 fremkommer at det som hovedregel skal søkes om fri rettshjelp før bistanden ytes. Fri rettshjelp kan likevel gis også etter at den saken det søkes fri rettshjelp for, er ferdig behandlet, jf. rettshjelploven § 6 om etterbevilling. Lagmannsretten bemerker at det i foreliggende sak ikke var tale om søknad om etterbevilling i relasjon til rettshjelploven § 6. Lagmannsretten viser til at saken mellom A og B ikke var ferdigbehandlet i tingretten før det ble inngått rettsforlik under rettsmekling 23. februar 2017, det vil si én måned etter at A søkte om fri sakførsel. Etter lagmannsrettens syn trekker imidlertid det forhold at det også kan søkes om etterbevilling, i retning av at lovgiver ikke har ment å sette spesielle frister for innsending av søknader om fri sakførsel. Lagmannsretten viser til LB-2014-17216. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at det ikke er noe i veien for at søknad om fri sakførsel sendes inn etter stevningen, men før saken er ferdigbehandlet, jf. rettshjelploven § 6. Dette synes også forutsatt i rundskriv SRF-2017-1 side 7 hvor det under overskriften «2.5 Hva skal søknaden inneholde», fremgår at i saker for domstolene skal det legges ved kopi av stevningen, tilsvar og prosesskriv, når disse er utarbeidet før det søkes om fri sakførsel.

Spørsmålet blir etter dette hvilken lovgivning søknaden skal vurderes med utgangspunkt i. Det er med andre ord spørsmål om det er riktig, som tingretten har gjort, å behandle As søknad om fri sakførsel etter rettshjelploven § 16 andre ledd slik den lød da søknaden kom inn i januar 2017, eller om søknaden skulle vært behandlet med utgangspunkt i hvordan bestemmelsen lød da A innga stevning i desember 2016.

Lagmannsretten bemerker at det generelle utgangspunktet ved lovendringer er at en endringslov, når ikke annet er bestemt, gjelder for søknader innkommet etter dennes ikrafttredelse. Endringsloven (lov 16. desember 2016 nr. 9 om endringer i rettshjelploven (justering av egenandel og retten til fri sakførsel)) har ingen overgangsbestemmelse for tilfeller hvor stevning er sendt inn før endringene trådte i kraft, mens søknad om fri sakførsel i saken er sendt inn etter endringenes ikrafttredelse. Denne situasjonen er heller ikke omtalt i forarbeidene til endringsloven eller i rundskriv SRF-2017-1.

For søknader om etterbevilling etter rettshjelploven § 6 er det i rundskriv SRF-2017-1 side 10 uttalt at disse i relasjon til de materielle vilkårene, skal vurderes som om søknaden var kommet inn på forhånd. Etter lagmannsrettens syn bør tilsvarende gjelde i en situasjon som foreliggende. Slik lagmannsretten ser det, taler reelle hensyn med tyngde for at As søknad om fri sakførsel skal vurderes som om den var kommet inn på det tidspunktet stevningen ble inngitt. Det er på dette tidspunktet behovet for juridisk bistand oppstod. Lagmannsretten viser i denne sammenhengen til rettshjelplovens formål, jf. lovens § 1, som er å gi støtte til den som ikke selv har betalingsevne på det tidspunkt vedkommende har behov for juridisk bistand, jf. rundskriv SRF-2017-1 side 10. Lovendringen ble først vedtatt etter at As prosessfullmektig sendte stevningen til tingretten. Basert på den lovgivningen som gjaldt da stevningen ble inngitt, tok A i betraktning at hun ville få innvilget fri sakførsel. Lagmannsretten bemerker at hvorvidt man kan regne med å få innvilget fri sakførsel eller ikke, typisk vil være en del av vurderingen av prosessrisiko som en part ofte gjør før vedkommende tar ut stevning i en sak.

Ut fra ovenstående er lagmannsretten kommet til at As søknad om fri sakførsel etter rettshjelploven § 16 andre ledd skulle vært behandlet med utgangspunkt i hvordan bestemmelsen lød da A innga stevning i desember 2016. Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at tingretten har bygget sin avgjørelse etter rettshjelploven § 16 andre ledd på en uriktig generell lovforståelse, jf. tvisteloven § 29-3 tredje ledd. Det følger av tvisteloven § 29-23 fjerde ledd at lagmannsretten kan treffe ny avgjørelse i saken, når det som i dette tilfellet ikke er tvil om hva avgjørelsen må gå ut på. Lagmannsretten viser til at As inntekt og formue er under grensene på henholdsvis 246 000 kroner og 100 000 kroner, jf. rettshjelploven § 16 andre ledd, jf. rettshjelpforskriften § 1-1. Lagmannsretten beslutter på denne bakgrunn at A innvilges fri sakførsel i sak 16-202089TVI-BERG/01 for Bergen tingrett.

Selv om det ikke er nødvendig for resultatet, finner lagmannsretten likevel grunn til å bemerke at tingretten også har bygget på en uriktig generell lovforståelse når den har behandlet søknaden om fri sakførsel etter rettshjelploven § 16 tredje ledd. Som det fremkommer ovenfor, er det fylkesmannen som har kompetanse til å avgjøre søknader etter denne bestemmelsen, jf. rettshjelploven § 19, jf. rettshjelpforskriften § 4-2. Lagmannsretten viser også til Rt-2015-342 og Rt-2015-445.

Anken har ført frem, og A tilkjennes erstatning fra staten ved Bergen tingrett for sakskostnader som har vært nødvendige for å få endret tingrettens avgjørelse, jf. rettshjelploven § 27 femte ledd, jf. forvaltningsloven § 36 første ledd og tredje ledd første og andre punktum. As prosessfullmektig har ikke konkretisert sakskostnadskravet. Nødvendige sakskostnader blir etter dette å fastsette skjønnsmessig til 3 000 kroner, som inkluderer merverdiavgift. Saken er gebyrfri, jf. rettsgebyrloven § 8 syvende ledd siste punktum.

Kjennelsen er enstemmig. 

Slutning 

1. A innvilges fri sakførsel i sak 16-202089TVI-BERG/01 for Bergen tingrett.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten ved Bergen tingrett 3 000 - tretusen - kroner til A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.